Nysnøen har malt landskapet hvitt. Himmelen er blå, og sola skinner. Sola varmer, og det drypper av trærne. Jeg kjører nedover lia, pudder oppå et lag som bærer. Kommer ned på myrflata og så DRØNN, lyden er høy og underlaget synker litt sammen – en skvetter og kjenner at det iler litt igjennom kroppen. Hva om dette hadde skjedd i fjellet, herlig utforkjøring og et like heftig drønn. Snøen hadde løsnet, bare her på myra så er det store sprekker rundt – men ingen bratt helling her på Hedmarksvidda. Jeg titter ned på fjellskia, de er jeg glad i, glad i å gå i løssnøen, men ikke i de bratte fjellene.. Jeg gikk litt toppturer for 25 år siden, og har noen skredkurs. Jeg frisket det faktisk litt opp på den nasjonale skreddagen i DNT før jul. Men det hadde ikke vært dumt med et nytt kurs, ikke for å gå de høyeste toppene, men for å være sikker i bunn av fjellene og velge rett rute i terrenget. Et par venninner fyller rundt år og begge har fått randoutstyr. Jeg og ei til velger å gi de et skredkurs der vi alle deltar. Så i februar dro vi alle til fjells sammen, og en lørdag morgen stod vi og ventet utenfor Hemsedal turistkontor og venter på instruktørene fra Hemsedal Fjellsport. Ingen skal si at vi ikke er ivrige. Vi blir oss fire, samt et par til og to instruktører. Det er sol, men mye vind og over 20 m/s i kastene. Vi starter dagen inne med teori.
Vi går igjennom temaene for dagen: terrengvurdering, snøkjennskap og kameratredning. Dette er nyttig kunnskap også for oss på fjellski. Vi ser på ulike nettsider for å vurdere terrenget og vær.
Nyttig å vite at det kan være lurt å se på værvarsler og vindvarsler flere dager før (gå inn på datoene), det kan si mye om snøforholdene. Vi får bli kjent med skredsøkere og annet utstyr. Denne dagen så var vær viktig, det blåse mye og hadde stor betydning for hvor vi kunne gå mht snøforhold ute i terrenget. Vi spiste lunsjen inne pga været, god stemning der også.
Så satte vi oss i bilene og dro opp i fjellet. Og det er mye fjell i Hemsedal, mye bratte fjell. Vi startet på 1000 moh. Fikk på oss vindtette klær og satte feller på skia. Vi som ikke hadde skredsøker eller søkestang fikk låne dette. Alle hadde spader. Sekkene var pakket med varme klær. I dag så skulle vi ikke gå langt, så etter noen 100 meter gåing og litt oppover så stoppet vi. Nå skulle vi få teste skredsøkerne i snøen. Dette var veldig nyttig, både for de som hadde utsyr og ikke brukt det noe særlig og for oss uten erfaring med skredsøkere.
Vi læret innstillinger, kameratsjekk og søk. Vi startet lett der vi egentlig viste hvor søkeren vi skulle finne var. Men skulle følge pila og meteren. Når en økte på avstanden måtte vi krysspeile og finne stedet den lå – veldig nyttig, og enkelt i denne situasjonen når vi viste hvordan.
Så økte vanskelighetsgraden noe med nedgravde sekker. Da var det å finne stedet og bruke søkestang.
Vi tråkket oss oppover i fjellet. På veien oppover så sjekket vi bratthetsgraden. Snøras utløses når det er brattere 30 grader. Det er ulike måter å måle på, du kan laste ned apper på telefonen, det finnes måleutstyr til å ha på staven, på noen kompass er det bratthetsmåler, og det er lurt å få et forhold til brattheten. Det er stor forskjell på 28 og 32 grader, så lær deg å bruke utstyret ordentlig.
PÅ neste punkt vi stoppet var det å grave i snøen, vi skulle se på snøprofilen. Det var lett å se to skarelag, etter to regnværsperioder i år.
Vi fikk demonstrert lagene som kunne skli ut, kantkorn og bedsnødd overflaterim.
Vi så på kantkorn i lupe. Det dannes når det er stor forskjell på overflaten og bunnen av snødekket. Ved bakken er det nesten alltid rundt 0 grader C, og ved overflaten kan det være mange minusgrader
Etter å ha gått litt til, kom det mange gledet seg til – nedkjøringen. Vi er på siden av fjellet der all nysnøen har blåst bort, så litt isete og et lag en skjærer igjennom, så vi på fjellski sklir lange strekk langs fjellsiden. Randofolket dro rettere ned.
Vi var enige om at dette hadde vært en fin og nyttig dag. Mye kunnskap å ta med seg. Randofolket skulle på ny kursdag og topptur på søndag. Jeg skulle på tur med fjellskia og hadde ny kunnskap til planlegginga. Så bry deg om deg selv og andre – oppdater deg på kunnskap. Det er både gøy og nyttig. Og ikke minst, skap deg fine og trygge turer!
På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.
Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.
Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.
Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!
Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.
Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.
Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.
Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.
Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.
Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.
Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)
Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.
Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.
Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.
Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.
Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:
Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. Og husbonden vaknar, spring fram og spør: «Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, for Varden lyser på Høgenut.» Og kvar mann visste i same Ande, at no var det kome Ufred til Landet.
Og mennene Herklede på seg tok, og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, dei hekta i Belte sitt gode Sverd, treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. For kom det dei, vilde Noreg herja, so fanst det og dei, som vilde det verja.
Og alt som Varde frå Varde vart tend, dei sanka seg saman frå Grend til Grend. Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann, der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, kva det hev seg at Vardar vaka.
Og gjev det aldri må verta sagt, at Landet ligg utan Varde-Vakt. Og logar kje Varden på Tind og Nut, Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, bjartare, høgre fyr kvart eit Året.
På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)
Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.
Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….
Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)
Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.
På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.
Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.
Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.
Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.
Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!
Det er en rar tid vi er inne i… men og litt fint å oppdage nærmiljøet sitt enda bedre en det man kjenner fra før i disse koraonatider. Jeg vil påstå at jeg bruker nærmiljøet i egen kommune noe mer en gjennomsnittet… Men allikevel har jeg de siste ukene overnattet på nye steder, og oppdaget nye steder å gå. Og etter å ha studert kartet nøye vet jeg og hvor jeg vil utforske og dra på miniekspedisjoner denne våren og sommeren. Men allikevel så føler jeg en trang til å dra ut av kommunen… Hvorfor det? Og er det nødvendig?
For fra 20. april 2020 så ble hytteforbudet opphevet, men vi blir nøye instruert i at unødvendige fritidsreiser skal unngås. Men hvem bestemme og setter kriteriene for hva som er nødvendig… Skal en skamme seg hvis en drar på hytta? Vi dro på hytta 23. april – litt sånn i forlegenhet og annonserte det ikke høyt.
Jeg vet ikke om vår begrunnelse er god nok for alle – men hytta hadde stått tom i flere måneder – og vi følte at det var greit å få sjekket at alt stod bra til med den. På vinteren så er det ingen som ser til området der den ligger – så greit å få et overblikk slik at det ikke var noe som kunne blitt mye å reparere eller noe lignende. I tillegg så var det noe behov å komme seg ut litt. Med «hele» familien hjemme hver dag er det ok å se noe nytt. Og der kommer spørsmålet mht nødvendighet – for vi er heldige mht hvor vi bor og hva vi har tilgjengelig hjemme. Relativt stort hus, stort uteområdet og skogen rett utenfor huset. Vi er ikke stengt inne i en liten leilighet i en storby. Vi kan gå ut, være fra hverandre både inne og ute.
Så med en god og en litt mindre god begrunnelse så dro vi av sted. Vi handlet alt i vår lokale butikk for ikke å eventuelt skulle kontaminere butikker på stedet vi skulle til. Pakket i sekker – puttet de to Irske Setterene Bill og Mira i bilen, sammen med ski og kjørte i vei. 3 timer, så var vi fremme. Fikk på oss skiskoa og gikk avgårde på ski. Selv etter en uke med herlig vårvær holdt skaren greit inn ved 13 tiden. Vi pakker oss inn og konstaterer at hytta står den, slik sikker de fleste andre hytte gjør, selv om en ikke fikk påsken der! Det fyres opp, vinduer settes opp – mye varmere ute enn inne. Og mens de andre blir på hytta, så tar jeg med meg hundene og går et par timer på ski – en herlig følelse og være her igjen:)
Junior er glad for å være på hytta, og når jeg kommer tilbake har han ordnet med en herlig sitteplass med reinsdyrskinn, smågodt og iskald cola. Kan livet bli bedre….
Når vi sitter der og ser utover kommer det 2 tranepar på vannet nedenfor, og vi får oppleve et fantastisk skue med tranedans – en herlig naturopplevelse. NB – jeg glemte igjen kamera – og mobilkamera er ikke noe bra med zoom…
Etter å ha sett på de en stund – flytter de på seg, lenger nord på vannet der det er en åpning i bekkeutløpet. Vi tar på skia og stikker ned for å sjekke spor og tykkelsen på isen.
Isen er i to lag. det øverste rimelig porøst, så ca 15 cm med vann og så et tykt islag (men enn bør ikke stole på det nå mht varmt vær og myrbunn i vannet). Men litt gøy da og leke med vannski disse dagene:)
Nå seint på dagen er snøen ganske så råtten og bikkjene er blitt rimlig slitne. De nyter sola og slapper av.
Så må en inn å gjøre ferdig skolearbeidet. Tidligere i uka så er så og si all teori gjort, så det er igjen praktiske oppgaver og gym, samt noe lesing. Så det hogges ned noen trær som begynner å bli dårlige, samt at det ryddes opp greiner som har blåst av eller falt av pga snø de påfølgende dagene. Heldigvis har ikke noe truffet hytta. Og junior fyrer større bål en det mora gidder – herlig!
På morgenen kl 0600 så hører vi orrfuglen spille på vannet. Vi kan telle 8 stykker – det er fint å se på – igjen en stor naturopplevelse.
I tillegg til å rydde opp etter vindens herjinger blir det tid til turer. Fredagen blåser det en del og vi blir i bjørk og furuskogen. Bekkene begynner å åpne seg. Mange vårtegn nå!
Selv om en skal være forsiktig med å fyre opp bål i disse dager – så anså vi det som trygt. Mye snø og vann. Så bål ble det og godt lunsj på dette. Kakao, andepølser og diverse tilbehør var godt etter noen timer ute.
Jeg har en mening med denne bloggen, samt Instagram – nemlig å inspirere flere til å bruke naturen. Disse dagene så har jeg følt litt på hytteskammen og kun lagt ut bilder der en ikke kan se hvor vi er – vi kunne like gjerne vært i skogen og fjellene hjemme. Trodde egentlig ikke at jeg skulle føle det slikt. Men en leser og ser så mye på nyhetene denne tiden. Men etter et par dager på hytta så gikk denne skammen over – hvorfor? Tja, enn ser jo at det er mange som drar på hyttene. Mange kommuner ønsker hyttefolket velkommen. Vi har ikke vært på steder der vi treffer andre innendørs. Vi er friske. Og skulle vi bli dårlige så rekker en av oss å kjøre oss hjem for legehjelp – så sant det ikke er noe akutt og alvorlig. Vi har kun gått snille og rolige turer for å unngå ulykker. Så ja, hytteskammen har gått over for min del. Men jeg skal være forsiktig, vi vaskker hender og spriter når vi er ute der andre og kan være. Så de to siste dagene av denne hytteturen dro vi opp på snaufjellet. Pappaen vil ikke på bilder – men han er med:) Og mammaen er kjempestolt når avkommet vil gå lenger og høyere en det som var planlagt!
Så vi dro til Vingelen med litt hytteskam i bagasjen – men la den igjen der oppe! Takk for at vi fikk reise på hytta igjen, kjære helseminister – du har gjort en fantastisk bra jobb så langt i denne rare og vanskelige tiden!
Med noen dager der snøen har dalt ned i fjellet, så dro vi en tur opp til Vingelen og områdene der. Nå skulle skia få luftet seg i 3 dager.
Vi velger å gå over vann og i myrterreng. Isen testes siden vi kun er i november. Her oppe i Nordøstredalen har det vært kuldegrader lenge og isen er tykk(over 15 cm alle stedene vi testet), men i to lag enkelte steder. Stålis.
Siden det har vært tåke noen dager og trærne er dekket med våt rim, velger vi å ta med noe tør ved på turene for å få tent på enkelt. Man trenger ikke det, men må jobbe noe mer med å få tørr opptenningsved!
Vi finner fine plasser innover myrene. Det er ikke mer snø en at skia tas av og vi kan gå å finne mer ved.
Vi finner tørre greiner av furu, en god del av dem lukter det himmelsk av, TYRI!
Junior har ansvaret for å fyre opp bål på tur. Målet er en fyrstikk. Det går greit med tørr oppfyringsved og never. På denne turen skal vi ha karbonader med stekt løk. Vi varmer og vann, to skal ha kakao og en skal ha kaffe. De to firbeinte skal få hver sin karbonade når vi andre har spist.
Vi rakk inn før mørket kom. Dagene i november er korte.