padle – stuttreistfriluftsliv.no

Årets første padletur! Påsken 2020

Svaberget ved Fløta! et av barndommens badesteder:)

Påsken 2020 ble ikke som noen hadde tenkt. For stort sett hele Norge så er det hjemmepåske. I en rar tid der virus på en måte styrer kloden, er det fint å kunne være ganske alene i naturen. Packraften har vært pakket ned i noen måneder. Men palmesøndag så var det overskyet nede i bygda – og så en opp mot fjellet lå tåka der oppe. Skia fikk stå i dag, vannene her nede er fortsatt islagt – men Svartelva den er åpen!

Min hjemkommune, Løten, har mye natur – og jeg har mange muligheter alle årstider. I dag så ville ikke noen andre på to bein være med, så da pakka jeg sekken, Bill på fire bein ble med. Fra huset må jeg gå ca 2 km. Vi går igjennom skogen, så forbi et lite byggefelt – i disse tider er det hyggelig (egentlig alltid da) å ta en prat med kjente over hagegjerdet. Så går vi forbi skola ( der jeg jobbet for inntil 5 dager siden – se forrige blogg om du lurer på hvorfor jeg ikke jobber der), det er litt rart. Verden er helt andreledes nå en da jeg sa opp…

Så er vi nede på Fløta. Det er litt snø igjen i skogen – men kun rester. Over brua og bort til Svaberget på Fløta. Vi skal padle en rolig tur, denne kan en padle så sant elva er åpne. Nedenfor og ovenfor der jeg skal padle må det være mer vann – samt her er det stryk en må bære forbi. Siden jeg er alene i dag så blir det en kosetur og jeg gleder meg til årets første padletak.

Svartelva. Nå er det bare å få frem båten!

Og blåse opp. Veldig effektiv den blåsesekken:)

Packraften blåses opp. Og settes på elva. Bill oppi først, han får et liggeunderlag i båten mht at vannet er kaldt. Hadde junior blitt med som var planen, hadde vi nok hatt på våtdrakter under mht full packraft med to mennesker + en hund. Men nå som jeg skal padle rolig vann, med en hund som elsker å padle, i en båt som er veldig stødig – og jeg har tatt årets første bad ute, så har jeg kun ullundertøy under.

Så kommer jeg meg oppi og. Første åretak – magisk og herlig. Endelig på vann igjen!

Vi padler oppover elva, fra Fløta mot Storefløta. I ungdommen så svømte jeg ofte denne strekningen, også med hest. Strekningen er ikke lang – ca 30 minutter frem og tilbake i packraften.

Vi padler ganske kjapt forbi en beverhytte. Langs hele strekningen er det tegn på at beveren er aktiv i området. Vi padler litt opp en liten sidebekk. Jeg hadde håpet å komme ut på en stor myr her. Men en beverdemning gjør at vi snur.

Elg! Når en padler stille på elva, kommer en tett på naturen.

Bill ser plutselig opp til høyre. Jeg kremter – og da setter den seg i bevegelse. En Elg har ligget ved siden av elva – men så oss og reiste seg. Fantastisk å sitte på elva rett ved siden av, den er stor når enn ser rett opp på den. Når jeg kremtet begynte den å løpe. Det tar litt tid å få opp kamera – men fikk et par bilder før den ble borte bak neste sving.

Svartelva bukter seg, og på dette stille partiet er det fint å padle. dette er en nærtur for mange som bor på Ådalsbruk. Jeg har padla her med kano, kajakk og til og med rodd i en liten leke gummibåt. Så her trenger en ikke dyrt utstyr. Men husk å ha på redningsvest. Jeg tror junior syntes det morsomste var å padle en leke gummibåt her på sommeren, da kan en hoppe uti og la seg flyte nedover.

Det er mange småfugler som synger, og Svarttrosten synger sin fine sang. Mange fugler har begynt å komme nordover. Jeg ser mange Stokkender og Kvinender. Rett før en sving hører jeg trompetstøt og rett etterpå kommer to traner flyvende. Det er majestetisk å se de store fuglene komme seg opp i lufta.

Elva blir grunnere, og litt stryk. Her er det for grunt til å padle.

Får litt fart nedover det øverste stykke av padleturen.

Så er vi ved snupunktet. Skal en lenger opp må en nå bære et stykke. Vi har padlet helt opp til steinene, for å få leke litt. Gøy når strømmen tar fatt i båten:) Selv om vi nå padler nedover samme strekket, så endre naturopplevelsen seg. Alltid fint å se en sak fra to sider:)

Det er noen fine store og gamle furutrær ved elvebredden. Ved dette pleide vi å raste når junior var liten.

Her måtte vi dukke litt, for å komme under.

Når vi nærmer oss svaberget vi startet ved, så smeller det et stykke foran oss. Det var beveren som sa hei (eller kom deg vekk).

Vi kommer rundt siste sving, Bill er klar til å gå å land igjen. Han blir litt skuffa når jeg padler litt forbi… Men det var kun for å få et bilde fra andre siden.

Vi hopper i land. Eller Bill gjør det. Jeg krabber litt mht at det ikke er fast grunn under packraften…

Jeg pakker sammen og svinger sekken på ryggen. Bill i bånd, og vi rusker hjem.

Selv om det er en del bebyggelse et lite stykke unna, er det som å være i villmarka. På denne lille turen, en stuttreistfriluftsliv tur, sitter jeg igjen med flotte naturopplevelser. En stile og rolig palmesøndag i en litt rar veden – 2020. Jeg har iallefall holdt god avstand til folk. God påske!

Litt historie fra området – fra skilt som står ved Fløta. Ådalsbruk var det største industristedet mellom Oslo og Trondheim tidligere. Nesten ikke å tro hvor mye bebyggelse det var her tidligere langs elva. En ser tufter etter husene, men jammen har naturen tatt området tilbake.

Tilbakeblikk til en vårdag i 2019

I dag så regner det ute. Hele januar har egentlig vært veldig rar. Varmt i forhold til det vi på Hedmarken er vant til. Fønvinder, fantastiske perlemorskyer, regn men og sol. All snøen som kom nede i bygda er barte, men kun litt opp i bakkene – på Budor er det fantastisk vinter. I kveld så dro vi opp dit – skulle trene i bakken. Men i dag var det strømbrudd – så turen gikk ned i bygda igjen. Ble så sittende å tenke på en spesiell vårdag i mai. Da det kom en pollensky.

Etter en lang dag så gir friluftsliv og det å være i naturen ny energi til både kropp og sjel for meg. Mosjømarka i Løten er en av stedene jeg besøker jevnlig året rundt. Kort avstand fra der jeg bor, samtidig som det gir følelsen av å være i villmarka.

En onsdag i mai, kl 1500, ute var det sol og varmt. Inne på kontoret var det også varmt, og klamt … Tanken slo meg at i dag må vi utnytte en av de første sommerdagene. Så planen ble å ta med familien ut på padletur og spise middag ute – aberet var at de ville og utnytte dagen før regnet skulle sette inn – men ikke på tur.

Heldigvis har jeg en turkompis som aldri sier nei, Bill. Han er en 7 år gammel Irsk Setter.

Så vi kaster i oss litt mat, tar med sekk, padleårer, flytevest og oppblåsbar båt (packraft)t i bilen. Etter 10 minutter parkerer vi ved Stålsetra i Mosjømarka. Jeg slenger sekken på ryggen og går denne dagen på sti langs Stålsetertjernet. Solen skinner mellom stammene til furutrærne og jeg kjenner stresset slipper og kan senke skuldrene.

Det er Bill og meg, og fantastisk fugleliv- samt noen mygg. Vi ser lom, ender og trane. Småfuglene synger. Og det lukter skog. Langs stien kan en se rester etter tidligere brukere av marka, fangstgrop for elg. Vi går ca 2,5 km til Mosjøen. Akkurat langt nok til at vi ble varme, og lysten til å teste ut badevannet kom. Bill var førstemann utti, og jeg rett bak. Akkurat varmt nok vann til å svømme 10 tak.

Fem minutter tar det å fylle packraften med luft ved hjelp av blåseposen.

Bill er førstemann igjen og legger seg tilrette foran. Jeg setter sammen padleåra og finner min plass.

Endelig, noen kraftige tak og vi er midt på vannet. Blikkstille, sol og så hører vi Lomen skrike. Magisk. Vannet er ikke så stort, men har flere fine plasser hvis en vil stoppe. Min favorittplass er ved gapahuken, i dag padler vi bare forbi.

Jeg drømmer litt tilbake til seinvinteren da vi lå i hengekøyer her og hørte orrhanene spille. Det er en åpen koie her og, samt to låste koier som en kan leie/låne.

Vi kommer oss rundt Mosjøen, fester båten på sekken og går tilbake til Stålsetertjernet. Setter båten utpå, det er fortsatt blikkstille vann og sol.

Den eneste bevegelse i vannet er noen småfisk vi skremmer langs kanten. Dette er et lite tjern, så vi padler først en runde rundt, for så å padle rett over. Halvveis over blir jeg sittende å se på skyene som kommer, det ser ut som om det blir tordenvær og regn. Men en sky er spesiell, både i form og farge. Den er gul… Det tar en liten stund før jeg forsto hva det var, en pollensky fra grantrær! Så kommer vinden og skyen kommer nærmere, og jeg blir sittende fasinert av det vinden forårsaker, når den blåser bortover skogen langs tjernet fyker det pollen i kjempestore mengder.

Straks blir vi innhyllet i en gul tåke, og jeg må ta på solbrillene igjen for at øyene ikke skal klistre seg sammen. For meg var dette en magisk naturopplevelse. Når skyen har passert og mye pollen har lagt seg til ro, er Bill og jeg gule. Det samme er båten. Vi kommer oss over tjernet, og finner oss en plass å gå i land, det er litt utfordrende med bløt myr. Så pakkes båten ned i sekken. Padleårene stikker opp på siden. Vi klatrer oss opp til stien, så begynner regnet. Kraftig først, så roer det seg – og vi hører det rumler og buldrer langt borte. Den siste kilometeren til bilen går unna, og vi er akkurat inne i bilen når tordenværet kommer over oss. To fantastiske timer er over, og en mektig naturopplevelse lagres i minnet. #stuttreistnaturglede #nærfriluftsliv

Aulielva i Vestfold ned med packraft.

18. oktober 2019. Klokka er 0800, bilen er pakket med packraft og diverse turutstyr. Turen går sørover og ut av Hedmark. Målet er Tønsberg i Vestfold. Her skal jeg møte Monika. Er nemlig invitert med på å padle i Aulielva. Dette blir for meg den siste litt lange padleturen denne høsten.

Vi møtes ved Ilene våtmarksområdet rett utenfor Tønsberg. Her setter vi igjen en bil og drar opp til Borgen Mølle der planen er å sette ut båtene. Det har regnet mye i dette områder dagene før, og det er mye vann i elva. Så mye at strømmen er litt stor til å sette ut i.

Vi kjører litt nedover veien som går langs elva, det er noe vanskelig å komme til – men etter et par kilometer så finner vi en fin plass for å legge ut. Personalet ved en barnehage er kjempegreie og lar oss parkere på parkeringsplassen der. Vi pakker ut og får blåst opp packraftene, og pakker med oss det vi trenger for 5 timer på elva.

Når vi kjenner etter er vi litt sultne, og uten mat og drikke…. duger en ikke… Så vi setter oss ned og spiser varme kyllingvinger. Når vingene er fortært er det på med flytevester og legge av gårde.

Det er en del vann i elva, og fargen på det er brunt. Elva har etter det jeg forstår alltid litt brunfarge pga avrenning fra jordene langs elva. Det er et jordbruksområde elva snirkler seg gjennom. Regnværet som var spådd ser vi heldigvis ikke noe til, og litt overskyet vær er helt greit. Kartet over elva studeres og vi padler på!

Vi ser og at elva har vært ganske mye høyere dagene før på trærne som fortsatt står i vann – de er fulle av løv og gress. Det er som å padle gjennom et kunstverk:)

Vi kommer raskt til et av de morsomme partiene i elva. Rett før ei bru er det et lite stryk. Båtene får fart og når en sitter i disse gummibåtene har en god kontakt med elva – kjempegøy! Men sprutetrekk burde kanskje vært med…. ble litt vann i båtene.

Det er mye spor etter bever nedover elva. Vi hører den plaske ved et par anledninger, og ser en av dem sitte foran åpningen i jordhytta hans. Beverens aktivitet, sammen med at det er ganske mye greiner og trær som har blitt med vannmassene gjør at vi må på land noen ganger for å komme forbi hindringer.

De store vannmassene har og fått med seg en del søppel. Vi plukker opp noe, men har ikke plass til alt. De fire høybuntene pakket i plast lot vi iallefall ligge.

Mange av trærne her i Vestfold var fortsatt festkledd, og i ulike partier av elva var det bare å nyte fargene. Vegetasjonen er tett på elva, og det føles litt som å padle i en urskog.

Med såppas høy vannstand er det fart i elva stort sett hele veien, og det er partier der en kan ha det gøy med litt strøm.

Innimellom blir vi minnet på at vi padler i et område med både industri og mye bebyggelse. Jeg kom ut av tellingen på antall bruer vi padlet under. E18 ble krysset 3 ganger.

Ett stykke ned så kom vi til et stryk som vi bar forbi. Vi måtte opp fra bredden og over en vei, gjennom et industriområdet og så var båtene på elva igjen. Ved dette stryket så var det en del steiner og høy fart, det var ordentlig høstvær, ikke så mange varmegradene i lufta – og færre i vannet. Vi gjorde en vurdering her, at selv om det hadde vært gøy – er det greit å minimalisere risikoen for et bad denne dagen.

Etter hvert kom vi til en laksetrapp. Her bar vi og packraftene forbi.

Etter laksetrappa fant vi et fint sted å raste, under et stort tre. Det er ikke så lett å finne en tør plass langs elva når det har regnet slik, det blir veldig gjørmete og mange steder er det for tett vegetasjon til å få satt seg ned. Et par gode stopp er viktig på en slik tur – ikke minst for å spise godt:) I sekken hadde jeg noen vedpinner fra sist tur, så vi fikk et bål… ikke det største, men stort nok for oss. Hamburgere ble tilberedt på stormkjøkkenet, og vann til kakao og kaffe kokt (vi hadde med oss vann, vannet i elva fristet ikke mht farge og en del søppel).

Elva vi har padlet har utgangspunt i Merkedammen, etter hvert flyter den sammen med elva som kommer fra Re – den vider seg ut og renner litt saktere.

Vi nærmer oss Tønsberg etter nærmere 20 km i båtene. Elva renner rolig og vi ser slottsfjellet litt nedenfor. Her glemte jeg å ta bilder, for praten gikk både om en flott tur og at denne skulle vi gjenta til våren/forsommeren når fargene er litt annerledes og det er varmere i vannet og lufta, og at vi straks skulle videre å treffe to andre vi har studert med. Jentekvelder er viktige!

Takk for turen. Det å padle packraft i elv er gøy. En kommer nær vannet og kjenner på vannets krefter. De sklir lett over steinene og en del av tømmeret som lå over elva en god del steder. En tur som anbefales!