Påsken 2020 ble ikke som noen hadde tenkt. For stort sett hele Norge så er det hjemmepåske. I en rar tid der virus på en måte styrer kloden, er det fint å kunne være ganske alene i naturen. Packraften har vært pakket ned i noen måneder. Men palmesøndag så var det overskyet nede i bygda – og så en opp mot fjellet lå tåka der oppe. Skia fikk stå i dag, vannene her nede er fortsatt islagt – men Svartelva den er åpen!
Min hjemkommune, Løten, har mye natur – og jeg har mange muligheter alle årstider. I dag så ville ikke noen andre på to bein være med, så da pakka jeg sekken, Bill på fire bein ble med. Fra huset må jeg gå ca 2 km. Vi går igjennom skogen, så forbi et lite byggefelt – i disse tider er det hyggelig (egentlig alltid da) å ta en prat med kjente over hagegjerdet. Så går vi forbi skola ( der jeg jobbet for inntil 5 dager siden – se forrige blogg om du lurer på hvorfor jeg ikke jobber der), det er litt rart. Verden er helt andreledes nå en da jeg sa opp…
Så er vi nede på Fløta. Det er litt snø igjen i skogen – men kun rester. Over brua og bort til Svaberget på Fløta. Vi skal padle en rolig tur, denne kan en padle så sant elva er åpne. Nedenfor og ovenfor der jeg skal padle må det være mer vann – samt her er det stryk en må bære forbi. Siden jeg er alene i dag så blir det en kosetur og jeg gleder meg til årets første padletak.
Packraften blåses opp. Og settes på elva. Bill oppi først, han får et liggeunderlag i båten mht at vannet er kaldt. Hadde junior blitt med som var planen, hadde vi nok hatt på våtdrakter under mht full packraft med to mennesker + en hund. Men nå som jeg skal padle rolig vann, med en hund som elsker å padle, i en båt som er veldig stødig – og jeg har tatt årets første bad ute, så har jeg kun ullundertøy under.
Så kommer jeg meg oppi og. Første åretak – magisk og herlig. Endelig på vann igjen!
Vi padler oppover elva, fra Fløta mot Storefløta. I ungdommen så svømte jeg ofte denne strekningen, også med hest. Strekningen er ikke lang – ca 30 minutter frem og tilbake i packraften.
Vi padler ganske kjapt forbi en beverhytte. Langs hele strekningen er det tegn på at beveren er aktiv i området. Vi padler litt opp en liten sidebekk. Jeg hadde håpet å komme ut på en stor myr her. Men en beverdemning gjør at vi snur.
Bill ser plutselig opp til høyre. Jeg kremter – og da setter den seg i bevegelse. En Elg har ligget ved siden av elva – men så oss og reiste seg. Fantastisk å sitte på elva rett ved siden av, den er stor når enn ser rett opp på den. Når jeg kremtet begynte den å løpe. Det tar litt tid å få opp kamera – men fikk et par bilder før den ble borte bak neste sving.
Svartelva bukter seg, og på dette stille partiet er det fint å padle. dette er en nærtur for mange som bor på Ådalsbruk. Jeg har padla her med kano, kajakk og til og med rodd i en liten leke gummibåt. Så her trenger en ikke dyrt utstyr. Men husk å ha på redningsvest. Jeg tror junior syntes det morsomste var å padle en leke gummibåt her på sommeren, da kan en hoppe uti og la seg flyte nedover.
Det er mange småfugler som synger, og Svarttrosten synger sin fine sang. Mange fugler har begynt å komme nordover. Jeg ser mange Stokkender og Kvinender. Rett før en sving hører jeg trompetstøt og rett etterpå kommer to traner flyvende. Det er majestetisk å se de store fuglene komme seg opp i lufta.
Så er vi ved snupunktet. Skal en lenger opp må en nå bære et stykke. Vi har padlet helt opp til steinene, for å få leke litt. Gøy når strømmen tar fatt i båten:) Selv om vi nå padler nedover samme strekket, så endre naturopplevelsen seg. Alltid fint å se en sak fra to sider:)
Når vi nærmer oss svaberget vi startet ved, så smeller det et stykke foran oss. Det var beveren som sa hei (eller kom deg vekk).
Vi kommer rundt siste sving, Bill er klar til å gå å land igjen. Han blir litt skuffa når jeg padler litt forbi… Men det var kun for å få et bilde fra andre siden.
Vi hopper i land. Eller Bill gjør det. Jeg krabber litt mht at det ikke er fast grunn under packraften…
Jeg pakker sammen og svinger sekken på ryggen. Bill i bånd, og vi rusker hjem.
Selv om det er en del bebyggelse et lite stykke unna, er det som å være i villmarka. På denne lille turen, en stuttreistfriluftsliv tur, sitter jeg igjen med flotte naturopplevelser. En stile og rolig palmesøndag i en litt rar veden – 2020. Jeg har iallefall holdt god avstand til folk. God påske!
Litt historie fra området – fra skilt som står ved Fløta. Ådalsbruk var det største industristedet mellom Oslo og Trondheim tidligere. Nesten ikke å tro hvor mye bebyggelse det var her tidligere langs elva. En ser tufter etter husene, men jammen har naturen tatt området tilbake.
