mestring – stuttreistfriluftsliv.no

KUNNSKAP = SIKKERHET

Nysnøen har malt landskapet hvitt. Himmelen er blå, og sola skinner. Sola varmer, og det drypper av trærne. Jeg kjører nedover lia, pudder oppå et lag som bærer. Kommer ned på myrflata og så DRØNN, lyden er høy og underlaget synker litt sammen – en skvetter og kjenner at det iler litt igjennom kroppen. Hva om dette hadde skjedd i fjellet, herlig utforkjøring og et like heftig drønn. Snøen hadde løsnet, bare her på myra så er det store sprekker rundt – men ingen bratt helling her på Hedmarksvidda.
Jeg titter ned på fjellskia, de er jeg glad i, glad i å gå i løssnøen, men ikke i de bratte fjellene.. Jeg gikk litt toppturer for 25 år siden, og har noen skredkurs. Jeg frisket det faktisk litt opp på den nasjonale skreddagen i DNT før jul. Men det hadde ikke vært dumt med et nytt kurs, ikke for å gå de høyeste toppene, men for å være sikker i bunn av fjellene og velge rett rute i terrenget. Et par venninner fyller rundt år og begge har fått randoutstyr. Jeg og ei til velger å gi de et skredkurs der vi alle deltar. Så i februar dro vi alle til fjells sammen, og en lørdag morgen stod vi og ventet utenfor Hemsedal turistkontor og venter på instruktørene fra Hemsedal Fjellsport. Ingen skal si at vi ikke er ivrige.
Vi blir oss fire, samt et par til og to instruktører. Det er sol, men mye vind og over 20 m/s i kastene. Vi starter dagen inne med teori.

Vi går igjennom temaene for dagen: terrengvurdering, snøkjennskap og kameratredning. Dette er nyttig kunnskap også for oss på fjellski. Vi ser på ulike nettsider for å vurdere terrenget og vær.

Lure nettsider å kjenne til:

https://varsom.no/

https://vindnå.no/

https://www.yr.no/

og appene Varsom og Clinometer på mobilen.

Nyttig å vite at det kan være lurt å se på værvarsler og vindvarsler flere dager før (gå inn på datoene), det kan si mye om snøforholdene. Vi får bli kjent med skredsøkere og annet utstyr. Denne dagen så var vær viktig, det blåse mye og hadde stor betydning for hvor vi kunne gå mht snøforhold ute i terrenget. Vi spiste lunsjen inne pga været, god stemning der også.

Så satte vi oss i bilene og dro opp i fjellet. Og det er mye fjell i Hemsedal, mye bratte fjell. Vi startet på 1000 moh. Fikk på oss vindtette klær og satte feller på skia. Vi som ikke hadde skredsøker eller søkestang fikk låne dette. Alle hadde spader. Sekkene var pakket med varme klær.
I dag så skulle vi ikke gå langt, så etter noen 100 meter gåing og litt oppover så stoppet vi. Nå skulle vi få teste skredsøkerne i snøen. Dette var veldig nyttig, både for de som hadde utsyr og ikke brukt det noe særlig og for oss uten erfaring med skredsøkere.

Vi læret innstillinger, kameratsjekk og søk. Vi startet lett der vi egentlig viste hvor søkeren vi skulle finne var. Men skulle følge pila og meteren. Når en økte på avstanden måtte vi krysspeile og finne stedet den lå – veldig nyttig, og enkelt i denne situasjonen når vi viste hvordan.

Så økte vanskelighetsgraden noe med nedgravde sekker. Da var det å finne stedet og bruke søkestang.

Vi tråkket oss oppover i fjellet. På veien oppover så sjekket vi bratthetsgraden. Snøras utløses når det er brattere 30 grader. Det er ulike måter å måle på, du kan laste ned apper på telefonen, det finnes måleutstyr til å ha på staven, på noen kompass er det bratthetsmåler, og det er lurt å få et forhold til brattheten. Det er stor forskjell på 28 og 32 grader, så lær deg å bruke utstyret ordentlig.

PÅ neste punkt vi stoppet var det å grave i snøen, vi skulle se på snøprofilen. Det var lett å se to skarelag, etter to regnværsperioder i år.

Vi fikk demonstrert lagene som kunne skli ut, kantkorn og bedsnødd overflaterim.

Vi så på kantkorn i lupe. Det dannes når det er stor forskjell på overflaten og bunnen av snødekket. Ved bakken er det nesten alltid rundt 0 grader C, og ved overflaten kan det være mange minusgrader

Etter å ha gått litt til, kom det mange gledet seg til – nedkjøringen. Vi er på siden av fjellet der all nysnøen har blåst bort, så litt isete og et lag en skjærer igjennom, så vi på fjellski sklir lange strekk langs fjellsiden. Randofolket dro rettere ned.

Vi var enige om at dette hadde vært en fin og nyttig dag. Mye kunnskap å ta med seg. Randofolket skulle på ny kursdag og topptur på søndag. Jeg skulle på tur med fjellskia og hadde ny kunnskap til planlegginga. Så bry deg om deg selv og andre – oppdater deg på kunnskap. Det er både gøy og nyttig. Og ikke minst, skap deg fine og trygge turer!

Å tørre å gi slipp på kontrollen!

Staren av mars 2021, snart et år siden vi har levd i en normal verden. Nedstenging, sosial stengsel og lite kontakt med andre har preget de siste 12 månedene. Vi har trent på å endre hverdagen og følge regjeringen sine føringer. Vi har sluppet kontrollen noe, myndighetene har tatt over noe av vår personlige kontroll. Jeg må være ærlig å si at jeg liker egentlig å ha kontroll. 3. mars 2021 – jeg skal trene mer på å slippe kontrollen.

Leif Tore, han fikk oss trygge bak hundene.

Junior og jeg spiser en god frokost, setter oss i bilen og kjører til Sjusjøen, det er ca en times kjøretur. Vi kommer frem til avtalt sted, der er det høy lyd fra de firbeinte og rolig stemning blant de tobeinte. Vi skal være med å kjøre 30 km med topptrente hunder sammen med sjefen sjøl på Sjusjøen Husky Tours.

Vi har vær med å kjøre på barmark – og gleder oss mye til snøkjøring. Vi går igjennom rutiner og hvordan vi skal kjøre. Vi har blitt enige om at det er jeg som skal få starte å kjøre, junior setter seg ned i sleden og pakkes inn. Så starter det, snøankeret tas opp og vi setter i vei – her er det bare å stå på bremsen. Og det er faktisk mye vanskeligere og morsommere en jeg trodde. Jeg må jobbe hele tiden for å holde sleden midt i sporet, følge med på avstanden foran, passe på at lina ikke blir slakk og bremse rett for å svinge. Men etter noen svinger kommer jeg ganske godt inn i det. Dette er gøy. Men så siger tanken inn – når jeg skal sitte i sleden, da har ikke jeg kontroll. Da er det junior som har tilgang til bremsen og hva hvis vi da velter… og jeg er stroppa fast nede i sleden. Klarer han svingene, og bremsinga?

Full kontroll! Herlig å mester 7 topptrente huskyer.

Så når vi kommer opp på myrdraga bytter vi plass. Han bruker noen minutter å bli kjent med de to bremsene – og så…. det går som en drøm, jeg føler meg helt trygg, kan slappe av og til og med finne frem kamera.

Og så viser det seg at junior tar dette mye fortere og enklere enn meg. Han slapper av, snakker hyggelig til hundene og bremser på rett sted inn i svingene og får supre svingkurver. Holder avstand og bruker de to bremsene rett. Jeg kan nyte utsikten. Siden de fleste hundeløpene er avlyst, kjører vi med konkurransehundene og vi kjører fort. Topphastighet var så vidt over 22 km/t og gjennomsnittet lå litt over 16 km/t. Og for å bruke junior sitt uttrykk: drit fett, ass! Foran oss ser vi en islagt bekk og en bakke nedover, og opp på andre siden. Jeg kjenner litt på at jeg ikke har kontroll, og klarer ikke å holde igjen et lite hyl ned mot bekken – men junior har kontroll han! «Dette er gøy, mamma» er kommentaren når vi er over. Og glisa våre er store – det bobler i magen og latteren må bare ut.

Etter hvert så skal vi opp mot rutas høyeste punkt, vi har hatt sol nesten hele tiden, men nå begynner vinden å ta bra. Vi klarer å få på hettene våre. Det blir bratt, og junior må løpe og sparke for å hjelpe hundene oppover.

Junior bak må sparke på og hjelpe hundene! Den som sitter i sleden kan bare nyte utsikten og slappe av, og det er meg!

Vi kommer oss opp. Her bytter vi igjen, nå går det bratt nedover og det trengs litt tyngde på bremsen:) Jeg står med begge beina på den største av bremsene og hundene vil kjappere ned. Men jeg sliter fortsatt med å holde sleden midt i sporet og et lite tre kommer til synet på høyresiden av sporet i en sving. Og sleden drar ut. Jeg får stoppet sleden – snøankeret kaster vi ut og håper det holder hundene igjen mens vi får sleden på rett sjøl. Og joda, vi klarte det sammen og kommer oss på sleden igjen og fortsetter. Junior får kjøre inn til camp igjen – og han holder seg midt i sporet.

Vi får være med inn i lavvoen etter kjøreturen, burgere stekes over bålet og kakao i koppene. Jeg klarte å gi slipp på kontrollen – og slappe av i sleden. Men det var morsomst bak på sleden – det er junior og jeg enige om. Det å gi slipp på kontrollen er viktig å trene på og tørre i hverdagen også. Mestringsfølelse er noe vi alle vokser på. Når en er to bak hundene, så får en oppleve at det er mye mestring i rollen som kjører og i rollen som passasjer må en gi slipp på kontroll. Og når er det verst å gi slipp på kontrollen? For meg var det før jeg ga styringen over til junior, da kan en tenke mye rart og om det verste som kan skje. Når kontrollen er gitt bort, så er det egentlig ganske deilig – i alle fall når en opplever at det er andre som har full kontroll, da kan jeg slappe av og bare nyte en flott opplevelse.

Både junior og jeg opplevde å mestre bak på sleden og når enn gjør det oppleves det for meg som en form for lykkefølelse. Trenger du å trene på å gi slipp på kontrollen, så ta med deg noen og bestill en tur med hundekjøring, og det samme burde du gjøre hvis du liker å være ute og få til ting.

Vi er enige om at hundekjøring er gøy, og at settes det opp kurs neste vinter er vi med. Vi vil gjerne lære mer om hundekjøring med slede.

Takk for turen og møte med flotte firbeinte og tobeinte hos Sjusjøen Husky Tour!

MESTRING!

Mestringsfølelsen kan gå over i en lykkefølelse. Det er som om en har mange såpebobler inn i seg – de må ut og smilet blir større og latteren bare bobler over. Det er herlig å kjenne på selv og fantastisk å høre fjortisen!

Sommeren 2020 har for mange vært veldig annerledes – min har vært litt som den pleier og en del annerledes. For meg handler ikke dette om covid – 19, men om å være på tur med en fjortis. Vi er vanligvis på padleturer, fjellturer, i skog og myr om sommeren. Men nå var dette kjedelig for ungdommen – lange padleturer og bare opp på fjellet. I år så måtte det en del action til i naturen for å kalle frem det største smilet og den herligste latteren.

Den turen som satt i lengst og som fikk den beste latteren boblende frem var på fjellet, men ikke på beina – vi hadde god hjelp av 8 herlige huskyer. Turen var nok akkurat pass lang – så lang at vi ønsket at den varte dobbelt så lenge. Vi hadde lenge snakket om å kjøre med hundespann. Juli og starten på August har vært kjølig, noe som gjorde at det lå til rette for en tur med hundene fra Sjusjøen Husky Tours.

Bilen ble pakket med vanntette- og ull klær, overnatting utstyr ble med. Turen gikk til Hornsjø, 817 moh, ikke så langt unna Sjusjøen. Været var akkurat passe for hundene, 11 grader og vind. Vi fikk på gode fjellklær, og hundene ble spent for. Junior ville sitte i vogna først – så jeg fikk starte med å kjøre. Vi hadde fått en god gjennomgang av sikkerhet for oss og hundene. Lufta dirret av adrenalin, hovedsakelig for hundene – og litt fra oss. Så var vi klare. Tre spann à 8 hunder. 96 bein som bare ventet på å få legge i vei. Lydnivået var høyt, og når vi fikk slippe opp på bremsen var det som om noen slo av lyden – helt stille ble det, kun lyden av dekk som rullet over grus. Tenåringer kan være usikre. Min turkamerat var usikker og engstelig for ikke å mestre de åtte huskyene, og stoppe og styre vogna. Det å sitte i vognen var trygt og han sa tydelig i fra at han ikke ville stå bak og styre. Heldigvis så sa han ifra at nå vil jeg prøve. Etter to minutter hører jeg et jubelbrøl etter at vi passerte rett over den største vanndammen, og den som satt i vogna fikk sprøyten over seg – det var meg. Og ytringen; Søren, jeg skulle ha kjørt fra start!

Turen gikk på grusveier og traktorveier i Øyerfjellet. Humper og vannhull gjorde det ekstra spennende – og i fart over disse ble det en del plask og spruting – og latteren og småvin satt løst hos oss begge som var førstereis med denne type kjøredoning. Junior synes det var innafor at vi ikke skulle rundt disse hullene – men for hundenes skyld kjøre rett frem. Hundene ble varme, og vi kom til myrhull der vi stoppet og lot hundene drikke og kjøle seg ned. Tenåringen styrte vognen trygt, stoppet der vi skulle, roste hundene og snakket flott til dem. Man kunne kjenne på at den usikkerheten som var der i starten ble til økt selvtillit når han opplevde at han mestret å styre vognen, holde rett avstand og han opplevde at hunene hørte på han. Smilet ble bare større og større.

Dagens høydepunkt ble over myra, her hadde vi fått beskjed om å holde til høyre, selv om hundene gikk rett frem – for å unngå de største gjørmehullene. Bak fra vogna kom det en lyd, Hå Hå Hååå – og vogna svingte mot venstre. Da ble det lyd i mora også, og klar beskjed om å følge beskjeden om å kjøre mot høyre. Vi kom oss på rett vei, og det ble ropt ut bak – ååå, det var til høyre vi skulle!

Dette skal vi gjøre igjen. Vi har avtalt å komme tilbake til vinteren – og da på langtur. Dagen i dag ble på 16 km med hundene foran.

Fornøyd! Takk for oss. Herlig tur med Sjusjøen Husky Tours.

Etter turen ble det bålkos, varm saft og pinnebrød. Vi takket for oss og kjørte ned i Åstadalen. Turen gikk om kvelden, for at det ikke skulle være for varmt for hundene. Det begynte å mørkne, så vi fant en fin leierplass ved elva Åsta.

Siden det var junior sitt telt som ble med, satte han opp dette og jeg ordnet med stormkjøkkenet. Junior tok og ansvaret for bålet.

Kveldsmaten ble biffsnadder. Etter maten fikk vi jammen besøk, hyggelig det.

Det var hyggelig å sitte ved bålet i mørket å høre på kubjellene, men jeg var glad de gikk videre før vi la oss i teltet.

Neste dag våknet vi til strålende sol. Frokosten ble bra!

Vi fikk en padletur på Åsta før vi dro hjem. Vi var enige om at det hadde vært et veldig bra døgn. Mye mestring med å være i naturen.Og det aller beste var hundene og følelsen av samarbeidet der!