Løtenfjellet er sørlige deler av Hedmarksvidda. Vanligvis er jeg på ski her i oktober. I år ble det desember, og ganske mye tåke og bløtt i desember – og så kom januar og starten på februar. Magisk – nå kom eventyrverdenen frem. Rett inn i Kittelsens verden med trær fulle av snø og rim. Ser ut som bøyde trollkjerringer og trollgubber og eventyrlig vakkert i kulda.
Endelig kom snøen – fortsatt åpne bekker og en del bløte myrer – men snø! I starten av desember ble det en del reising med jobben – er en i juletrebransjen er jo desember en hektisk måned – men 10. desember putta jeg hundene og fjellskia i bilen. Og kom meg opp på Løtenfjellet. Tåke og vind – helt ok!
Noen løyper var kjørt opp fra Budor, men jeg trives best utenfor løypene. Og når løypene over toppene ikke var kjørt var det et større spillerom for oss. Det å gå der ingen spor er satt før – det er en herlig følelse. Snøen hadde pakket seg rundt trærne og eventyret er i gang. Roen, stillheten og villmarksfølelsen synker inn.
Bill og Mira, to Irske Settere, lukter fugl. Det er tungt for dem i løssnøen. Men de liker det, herlige nedkjøringer i løssnøen, hundene tråkker i sporet mitt opp igjen til Svaen.
Neste tur blir 12. desember – fortsatt tåke og mye løssnø. Herlig.
Vi er i området rundt Svaen denne dagen og.
Den 18. desember blir junior med på tur. Vi teste fortsatt herlige nedkjøringer i løssnøen.
Julaften – vi skal ha gjester, så mange som det er tillatt i 2020 – max 10 to dager i jula. Så det er tidlig opp, jeg og lillesøster hiver i oss litt frokost og rekker soloppgangen på Svaen . Endelig en dag med sol, og skal vi få med oss den i dag, måtte vi tidlig opp.
Vi kjører ned og går over myrene nedenfor og etter hvert opp til Målia.
Dette tok litt tid i løssnøen – og med tanke på at pinnekjøttet burde på ovnen etter hvert, så tok vi meget bra løyper ned til Budor igjen.
I romjula så blir det litt nedoverkjøring med junior i bakken på Budor. Fint det og. 29/12 går ferden ned til Yksnskjøen -nå er det varmegrader – og litt utfordrende for de på fire bein. Men en fin tur og god lunsj på bålet.
På årets siste dag går og ferden ned og rundt Yksensjøen. På en av halvøyene stopper hundene opp. Det flyr opp en orrhane, nei 3 – og plutselig så er det et øredøvende lyd av vinger som flakser…. 17 orrhaner går rett opp. En fantastisk naturopplevelse jeg ikke glemmer.
Med januar kom kulda og sola. Snø og rim har pakket trærne på Løtenfjellet godt inn, og med 15 – 20 kalde grader er det helt gnistrende på fjellet. Og dermed mange fine skiturer. Med hjemmekontor så velger jeg ofte å være ute når det er lyst, kontorarbeidet blir tidlig om morgenen og ettermiddag/kveld.
Når kulda satt inn, da kom sola også. Januar og februar blir nytt i fulle drag – hovedsakelig utenfor løypene.
Takk for at du så så langt! Dette var et lite innblikk i hvor fint de er på Løtenfjellet. Og er du glad å gå i løyper – det kjøres de fineste løyper i området rundt Budor, sjekk bare skispoert.no. Nå pakkes straks sekken for noen dager på tur, Hedmarksvidda på tvers. En stuttreist tur i bakgården. Og jeg gleder meg til mange fine vårturer på ski. Fin deg ditt turområde i ditt nærmiljø. God tur!
På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.
Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.
Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.
Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!
Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.
Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.
Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.
Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.
Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.
Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.
Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)
Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.
Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.
Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.
Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.
Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»:
Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør. Og husbonden vaknar, spring fram og spør: «Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut, for Varden lyser på Høgenut.» Og kvar mann visste i same Ande, at no var det kome Ufred til Landet.
Og mennene Herklede på seg tok, og skjold og Øks dei lyfte frå Krok, dei hekta i Belte sitt gode Sverd, treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd. For kom det dei, vilde Noreg herja, so fanst det og dei, som vilde det verja.
Og alt som Varde frå Varde vart tend, dei sanka seg saman frå Grend til Grend. Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann, der fyre gjekk Hovding og Merkesmann. Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka, kva det hev seg at Vardar vaka.
Og gjev det aldri må verta sagt, at Landet ligg utan Varde-Vakt. Og logar kje Varden på Tind og Nut, Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut. Ja, brenn du Varde, du signande, klåre, bjartare, høgre fyr kvart eit Året.
På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)
Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.
Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….
Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)
Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.
På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.
Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.
Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.
Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.
Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!
desember var permisjonen min over! Mandag 2. desember var det tilbake på jobb som rektor. Det var om å nyte de siste dagene med strålende vintervær. Og så gjøre en oppsummering på om målene med denne permisjonen var nådd.
De siste dagene i november var det strålende sol, og med bra med snø i Løtenfjellet ble de tilbrakt der med fjellski og hunder.
Et av målene mine med permisjonen var å skrive en bok. Den er påbegynt, men ikke i nærheten av å være ferdig. Men tenker at det kommer sikkert tid for den. For jeg valgte å være mye ute og skrive om det. Og dermed så ble bloggen «stuttreistfriluftsliv.no» til. Gøy og lærerik prosess å starte en blogg.
Et annet mål var å få skikk på en rygg som har kranglet et par år. Først en stor prolaps, og så et yrke som har blitt mer stillesittende en jeg skulle ønske meg. Litt mye innrapporteringer og mye jobb med å effektivisere drift etter budsjetter – uten at det går utover læringsmiljø og læring, har gjort at jobben har gått fra å være en del ute i klasserommene og læringsarenaene til å sitte mye foran pc`n. Noe som ikke var bra for denne prolapsen, som da trykket på isjiasnerven. Og ja, ryggen har blitt kjempebra i perioden over 5 måneder der jeg kunne bevege meg ute når jeg ville og trengte det – og kunne ligge helt flatt når jeg trengte det. Og 4 økter i uka med styrke og bevegelighet. Da gikk det og greit med korte økter foran pc`n:)
Men så tilbake til de siste dagene i november. 29. november var det strålende sol. På fjellet så var det bra med snø. Jeg tok med de to Irske Setterne Bill og Mira. Vi startet ved Budor, gikk løypene opp til Svaen – for derfra å gå utenfor løypene bort til Målia. Det er en verden enn går helt alene i! Men stort settskiløpere på Løtenfjellet, de aller fleste går i fantastiske skispor som kjøres opp der.
Vi snur ved Målia. Nå kan vi gå skispor tilbake til Budor, men velger å gå samme vei tilbake Med korte dager i november, så blir lyset fantastisk når klokka nærmer seg 15. Da er et av de fineste stedene jeg vet om Svaentoppen. Så vi stopper på nedsiden av den og nyter mat og solnedgangen.
Etter nærmere fire timer på tur, der en ble brukt på å se på solnedgangen og spise, setter vi snutene hjemover. Hundene er glade for å gå i løypene igjen. Blir tungt i løssnøen. En herlig tur var det – og flere skal det bli i vinter. Selv med et normalt hverdagsliv igjen.