For et par uker siden fikk jeg hjertebank – ikke bare litt men hjertet galopperte av sted når jeg kom på jobb… Og på natta våknet jeg av å ikke få puste ordentlig. Ikke noe fysisk galt – men et lite angstanfall… JEG? hvorfor det og jeg som opplever meg selv som ganske sterk både fysisk og psykisk…. I tillegg var jeg forkjølet, og valgte å ta det rolig hjemme et par dager, men måtte på noen møter og få skrevet noen rapporter!
Fredag ettermiddag samme uke tok jeg med Bill og Mira og stakk opp på fjellet. Tåke og lite snø nede i bygda – 20 minutter med bil og en helt annen verden. Sol og meteren med snø. Hedmarksvidda!
Jeg spenner på meg fjellskia, etter 5 minutter i løyper (som er perfekte) kan vi gå i uberørt natur. Når vi kommer på toppen er det en flott utsikt utover tåkehavet – jeg kjenner roen komme.
Her på Hedmarksvidda trives jeg aller best om vinteren. Utenfor løypene treffer jeg neste aldri andre. Kun dyrelivet – det jeg ser oftest om vinteren er rype, skogsfugl, hare og rev.
Jeg står på toppen og ser utover – nesten normale hjerteslag og pulsen senkes (ble litt økning i løssnøen oppover). Dette er terapi for meg – bli litt sliten fysisk og få roen i hodet. Utenfor løypene får hundene løpe løs, i dypsnøen holder de seg i nærheten – selv med mye jaktinstinkt og fugelukt.
Vi blir en stund på toppen og nyter synet, og lar roen senke seg. Så kjører vi ned på baksiden.
Vi kommer på et fint myrdrag, går sakte, tungt og rolig i løssnøen – herlig.
Tankene spinner i hodet, selv om jeg prøver kun å fokusere på naturen og bevegelsene mine. Det er så mange oppgaver enn skulle ha løst på jobb, så mange lovverk som skal oppfylles, ønske fra eiere om økte resultater – samtidig som kommuneøkonomien skal strammes inn, så mange krav fra mange parter at det oppleves som et stort og økende krysspress.
På tur så er bål og rasten der noe av det beste. Sitte ved bålet og la tankene fare.
Tyribål, jeg drikker ikke kaffe – så blir kakao på meg:)
Denne dagen fikk jeg ikke tankene ut av hodet – og måtte rydde litt der. Jobben min er det tankene kretser rundt, som rektor, på en fantastisk skole; herlige barn, engasjerte foresatte som ønsker det beste for sitt og andres barn – som stiller opp og bygger gode relasjoner, ansatte som gir mer enn en kan forvente. Jeg har ingen ting å klage på egentlig. En jobb der jeg kan få så mange klemmer jeg vil hver morgen, men og få konstruktiv kritikk på områder vi kan bedre.
Etter 5,5 år på samme skole så er det hyggelig å tenke tilbake på alt det flotte som har skjedd. Vi har bygget er sterkt team rundt elevene og deres læring. Gode læringsaktiviteter, gode rammer og standarder som har kommet til etter prosesser der data er analysert, opprettholdene faktorer er funnet på områder vi er gode på og områder som vi måtte utvikle, bruk av forskningsbasert kunnskap – før vi har satt inn tiltak. Vi har hatt tilsyn fra fylkesmannen på skolebasert vurdering – fikk ingen avvik og fikk dokumentert at vi er datadrevet og at det settes inn tiltak som er knyttet til forskningsfunn. Noe av det som gjorde at vi kom så godt ut av det var at rektor prioriterte mye tid ute i klasserom sammen med elever og ansatte.
Min arbeidssituasjon om dagen er helt annerledes en for et år siden. Etter at jeg kom tilbake på jobb i desember etter permisjon, har jeg kun rukket å være i klasserommene i ca en time tilsammen. Og det er her rektor bør være en del, for å kunne drive god ledelse på alle områder; utviklingsledelse, relasjonledelse, verdiledelse osv…. Hva har endret seg som gjør dette? Nå kan jeg fortelle at det begynte før desember 2019 – har sakte men sikker blitt sittende foran PC`n mer og mer. Prøvd å finne gode løsninger mht at økonomien har blitt svakere og svakere. Men nå så ser jeg egentlig ingen løsning… innenfor det som jeg har av kunnskap og lovverk – annet enn å spare på lønn. Men det skriker imot inne i meg å bygge ned tiltak mht skolemiljø (noe vi har begynt dette skoleåret), eller å gjøre om skolen til en fådelt skole. Tenker at er fådelt løsningen, så må det en leder inn som ønsker og ser fordeler med det i en skole med rundt 120 elever.
I skole så er verdien vi skaper læring – hvordan måles det og hvor er vekstpunktene? Det å måle læring er nesten umulig – for hva har en lært, og hva er viktig læring? lesing? regning? være en god venn? omsorg? respekt? ansvar? lære å lære? Men det jeg vet er hvor vekstpunktene i læringsprosessen er – som jeg som leder kan påvirke til det bedre. I mitt møte med ansatte kan jeg påvirke kvaliteten i alle relasjonene og møtepunkter som er mellom mennesker i bedriften. Så i møtepunktene:
- leder – ansatt
- ansatt – ansatt
- ansatt – elev
- elev – elev
- skole – foresatt
- skole – lokalsamfunnet
Har jeg en mulighet for å øke kvaliteten. Skal vi i skole utvikle oss – er det vi menneskene i den som må utvikles. Og det som skjer mellom disse møtepunktene får en økt kvalitet. Nå opplever jeg et stort press og at krav og ressurser vi har, ikke helt holder takten. Vi som skole har flere lovverk å forholde oss til, samt mange kapitler og § i Opplæringsloven. Hva som er den viktigste loven/§ er det som sirkler rundt i hodet mitt ved bålet….
Opplæringsloven sier noe om elever pr lærer, den sier noe om retten til tilpasset opplæring, noe om tidlig innsats, og noe om det psykososiale miljøet for elevene. Vi har Offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven ++++ Politikerne har satt mål for skolene i kommunen. Og vi måles hele tiden mot andre skoler. Jeg synes det viktigste er å måle oss mot oss selv, for så å bedre ens egen prestasjon. Og når ressursene ikke helt strekker til – hva er viktigst?
Med disse tankene i hodet så spennes skia på og vi setter kursen tilbake. Noen svar hadde jeg ikke enda – og hvor jeg skulle gå viste jeg mht retning på skia, men ikke mht jobb..
Så med nok en natt der jeg våkner og opplever at jeg ikke får trukket pusten – er det naturen som blir redningen. Denne lørdagen er det tåke på Løtenfjellet. Men med kompasset på plass og veldig kjent terreng legger jeg, Bill og Mira ut utenfor løyper – og uten noen andre i samme område. Det blåser bra og lite sikt.
Tankene er med – en liten tanke som går på misunnelse har sniket seg inn, og det er egentlig ikke bra eller særlig edelt! I nabokommunene så har middelsstore skoler på samme størrelse som regel en assisterende rektor og merkantil resurs. Hos oss skal det meste løses av rektor. Og denne rektoren opplever å ikke strekke til med å være den lederen en ønsker og har kunnskap om – som kan utgjøre en forskjell. Med 23 medarbeidere som skal følges opp, i tillegg til times-vikarer går timene fort.
I en rapport fra Fafo så beskrives at det er flere en meg som opplever at rektorrollen har endret seg, et stort arbeidspress og som er usikre på om dette er fremtiden.
https://forskning.no/skole-og-utdanning/faerre-vil-bli-rektor/1640213
Og 12 leger i Tromsø advarer mot å bygge ned skole og SFO. «Tidlig innsats er noe av det viktigste arbeidet vi som fastleger kan bidra til for å hjelpe vanskeligstilte barn og ungdom, men det virkelige arbeidet gjøres i hjemmet, på skolen og i barnehagene. Barn er på skolen og SFO hoveddelen av hverdagen sin. Der interagerer de med andre barn og voksne, og utsettes for små og store utfordringer. Mestrer de der, kan det kompensere for mye svikt på hjemmebane. Lærerne, rektor, sosiallærer, skolesykepleier og SFO-ansatte får en ekstra viktig rolle når foreldrene blir syke, svikter eller faller utenfor av andre årsaker. Derfor vil et skolekutt først og fremst ramme de sårbare barna.»
https://nordnorskdebatt.no/article/skole-sfo-skal-bygges-ikke
Bare siden i går har litt snø, tåke og vinn pyntet trærne. I dag så er det sørsiden av trærne som er dekket med rim/snø. På denne årstiden har det pleid å være nordsiden…
Har funnet ut at jeg bør nok sjekke helsa litt – og bestilt en legetime.. Men innerst inne så vet jeg hvor jeg skal.
Jeg tenker at nå får jeg sette meg selv først. Med dårlige ressurser så går det en stund å jobbe mye, men på sikt så løser ikke det annet en en meget dårlig samvittighet. Samme hvor mye jeg jobber – så klarer ikke vi å fylle alle krav og forventninger. Vi klarer heller ikke å gjøre alt det en vet fra forskningen sin side virker. Men vi får gjort mye. For meg blir det et verdivalg.
Vi fortsetter nedover i løssnøen. Det er så mildt at snøen fester seg i store snøballer på hundene. Pelsen til Mira er den verste – hun fylles helt opp, og må hjelpes med å få den vekk. I dag så velger begge to å gå hovedsaklig i mine skispor – tungt!
I avisa, Hamar Arbeiderblad, har lokale politikere skrevet om hvilken vei skolene kan ta mht strukturer i kommunen. Jeg håper det høres på henne som sa at nå må de legge bort partiprogram og se sammen på hva som er best mht de ressursene kommunen har – fint om noen tør det.
Vel ned på sjøen, så har jeg to slitne hunder. Så vi deler matpakka før vi bestemmer oss for hvor vi går videre.
Vi må oppover samme hvilken vei vi tar. I tåkehavet så blir det også ganske likt, så vi velger å ta sporene våre opp igjen denne gangen. Slitne hunder og en på to bein som ikke er helt i form..
Vel oppe så har jeg også bestemt hva jeg gjør. Sjekker først at det ikke er noe mer galt en litt stress og redsel for ikke å være god nok mht hva jeg har satt meg som mål – og mine verdier.
Noen uker etterpå, ny tur på Hedmarksvidda. Jeg har skrevet min oppsigelse, men trenger å lufte kropp og hoder før en endelig avgjørelse.
Et herlig tyribål og på det varmest det lunsj og vann til kakao. Og ja, jeg bærer med meg krem.
Med godt turfølge og kakao i koppen så lar jeg tankene fly igjen. Jeg ønsker meg god nattesøvn igjen og et hjerte som ikke galopperer av sted. For meg blir dette et verdivalg. Frisk helse, ikke gå på bekostning av det jeg tror på og kan om forskning på skole, samt tid og overskudd til familien.
Og så får tiden vise hva jeg gjør videre Og for skolen er det godt å få inn noen som kan se litt andreledes på tingene.
