Uncategorized – stuttreistfriluftsliv.no

Øyeblikket – har du opplevd det?

Øyeblikkene – det er jo livet vårt! Eller er livet tiden mellom øyeblikkene? Tar du deg tid til å stoppe opp og nyte øyeblikket?

Er øyeblikkene det vi fanger i et bilde med kamera eller mobilen? Eller er øyeblikket over når vi fanger det med kamra?

Øyeblikket kan være farget av glede, lykke, tristhet, sinne, redsel – og alle følelsene er viktige. Noen øyeblikk vet du kommer, mens andre bare kommer … Klarer du å gripe de som kommer, og kan du nyte de som du forventer? Men av og til så er det øyeblikkene på veien til det forventede som kan gi en det virkelige øyeblikket en husker på? Og hva husker du fra øyeblikket – er det lukten? Er det noe du så eller kjente på? Lydene eller lukt?

Ute i naturen kan vi oppleve mange øyeblikk som tar pusten fra en, som en ikke glemmer. Bildene, lydene og lukten sitter i hodet vårt og vi kan se det i vårt indre – mye finere en et fotografi? Og vi kan beskrive dem så andre kan se, lukte og høre det!

Et viktig øyeblikk som jeg tenker tilbake til og smiler av er fra flere år tilbake, en tur i fjelene og skogene i Valdres. Før telefonen med kamera ble allemannseie, og kamera var igjen på hytta. Men det er et av de fineste bildene jeg kan se for meg når jeg lukker øynene. Jeg hører lyden av fossen, lukten av våt skog og hele dagen raser forbi i rask film. Med fluestanga i hånden, sekken med mat for et par døgn i sekken og bikkja hoppende rundt beina. Vi skulle inn til Nasagravtjønnet – et tjern du ikke finner på kartet under det navnet, for det navnet har jeg og søstrene mine gitt det ut fra fasongen på tjernet både når en ser på kartet og når en sitter på en høyde over og ser ned på det. Det ser ut som nasagrevet til et troll, og ja nasa er nese. Og med ei furu vindutsatt til på toppen av nasagrevet. For å komme til tjernet følger vi en liten grusvei en km, så går en inn over de store myrene – her er det ingen sti. Veien til tjernet sitter i beina, og hodet følger litt med for å få med kjennetegnene som de tre bekkene vi må over, finne rett myrdrag til venstre for den siste bekken, og så myrdraget til høyre for åsen. Videre opp på en litt mindre ås, bekledd med fine eventyrfuruer – der under oss er tjernet.

Og som alltid, spennende å se om ørreten vaker. Her kan en bli sittende i timevis og vente på vak – og når det først starter, er det himmelen for en fluefisker. Hunden og jeg deler på en matbit på toppen, legger oss ned og hviler litt etter tre timers rask marsj. Det er sensommer, vindstille og myggen er på plass. Myggmiddel kommer på, og holder myggen noe på avstand – men knotten den surrer rundt øra. Og der, ja et vak. Og et til. Stanga settes sammen, i dette tjernet har jeg ei gromflue – svart med litt rødt på. I dag håper jeg på god fangst til kveldsmaten. Og det biter på første kast. En fin ørret som passer i stekepanna. Nå koker nesten tjernet. Jeg får noen små – som slippes ut igjen. Må passe litt på for Bill, turkompisen er ivrig etter fisk og vil helst ha de når de spreller. Jeg er fornøyd med fangsten – og finner frem til den vanlige leirplassen – ingen har vært her siden sist. Det er ikke så mange som går inn hit, et vann uten sti.

Bålet tennes, vann kokes og fisk stekes. Bill og jeg deler likt. Og Bill – en stor irsk setter, han skal sove nede i soveposen, samme hvor trangt det er. Vi ligger under stjernehimmelen og nyter dette øyeblikket – kan det bli bedre? Neste morgen, i grålysningen sniker jeg meg ned til vannkanten. Lar flua suse frem og tilbake noen runder før jeg plasserer den rett forran der ørreten har vært oppe. Den så ganske stor ut… men nei, det tok ikke. Prøver en gang til – og jada den beit. En sprelsk fisk, så her må det jobbes for å få den på land. Men endelig kan jeg finne frem håven, og så er den på land. Den er på over kiloen – et slikt øyeblikk en drømmer om.

Etter frokost, så pakkes sekken, med storfangsten i. Nå har denne turen hatt sine store øyeblikk tenker jeg. Men idet jeg skal ta opp sekken høres det et brøl oppe fra høyden – og der står det en praktfull hjort, digert gevir som skinner i det sola bryter igjennom skydekket og jager bort duskregnet. Den skuer utover med løftet høyrefot – fantastisk. Og om ikke det var nok – kommer kongeørna på en runde over oss. Det er et helt majestetisk øyeblikk – regnbuen over åsen, hjorten skuer utover, ørna som flyr inn i regnbuen og i sekken en ørret på godt over kiloen. Og så er øyeblikket over, ørna er borte, hjorten snur og forsvinner bak trærne. Sola blir og i sekken er fisken.

Dette er et av mine fineste miner – selv om jeg ikke har et bilde det, bærer jeg dette bildet med meg på innsiden. Jeg anser det som det ultimate turøyeblikket. Og turen og øyeblikket – husker en det bedre fordi det er inne i en? Jeg vet ikke – men jeg ser det helt klart for meg. Og enda klarere de gangene JEG går forbi høyden og inn til Nasagravtjønnet – for jeg eier ikke det magiske turøueblikket, men jeg var på hytta når pappa kom tilbake fra sin fisketur for ca 40 år siden. Hans ekstase og lykke over opplevelsen og den levende beskrivelsen av dette øyeblikket har brent seg fast med alle sanseinntrykkene; lyden, med lukten og synet. Og jeg tror at dette har vært med på å inspirere meg til å være ute på tur. Det å se den gleden over en naturopplevelse. Og joda, jeg har mange egne øyeblikk – men dette er turmagien som inspirerte meg. Og bildet av fisken og pappa – det henger på kontoret hjemme.

Takk pappa, for at jeg fikk fortelle historien din, er jo litt misunnelig på den opplevelsen. Og takk for turen inn til Nasagravtjønnet i våres, om en en litt annen vei inn. Og ps, jeg forteller historien slik jeg har sett den for meg.

Hedmarksvidda på langs, vinterstid

Jeg er nok en av de flittigste brukerne av Hedmarksvidda – bakgården der jeg bor. Særlig den sørlige delen er det turer både somme og vinter flere ganger i måneden. Men det er over 20 år siden sist tur på tvers, og endelig på vinteren i 2021 så ble turen planlagt. Fra Nordhue i sør til Tuva og ned til Skvaldra i nord. Monika og jeg pakka sekken og la i vei en februardag.

Pga mye vind og vi planla soving under åpen himmel på denne turen, måtte vi droppe snaufjellet opp mot Tuva. Året etter fikk vi med oss den nordre delen av Hedmarksvidda. Denne gangen ble teltet også med, får nå var det meldt mye vind. Vi går for det meste utenfor løypenettet, men om du ønsker så er det løyper stort sett hele veien, men da bør utgangspunktet være fra Budor, mot Målia, så Brumundkampen og videre enten til Sjusjøen eller opp mot Raudfjellet, forbi Øyungen og Tuva – for så å kjøre ned til Skvaldra . I løypenettet kan du ta turen på en dag. Med tunge sekker og pulk, der fokuset er på å ha følelsen av å være alene, i urørt natur, overnatte og tid til kos rundt bålet bør en bruke lengre tid. Da får en gjerne oppleve dyrelivet også.

Her har jeg stått mange ganger. Sett på utsikten ned til Yksnsjøen og opp mot Gitvola. Kjenne litt på snøen, blir det kjapt føre, eller som her pudder og herlig utforkjøring? Og de fleste ganger, tungt tråkk opp igjen.

Vi startet ved Nordhue, her er det kun kjørt opp skuterspor noen ganger om vinteren, så her er det ut i løssnøen.

Vi startet seint en torsdags ettermiddag, selv om det var i februar så var det mildt. Siste ukes kulde var blåst bort av en fønvind. Det gikk fint i løssnøen ned fra Nordhue over fine myrdrag. Flere spor etter både rype og skogsfugl.

Vel nede på Yksnsjøen så var føret ganske bløtt – her det sist uke var bare puddersnø.

Solnedgang, utsikt opp til Gitvola. Stopp for å ta på feller.

Rundt ved Yksnsjøen er det mange fine myrdrag. Vi skulle legge oss i hengekøyer der jeg vet orrfuglene kommer nesten hver morgen om vinteren. Leieren ble rigga og mye fin tyri til bålet fant vi.

hengekøyene oppe, det ble noe mer vind enn værmeldingen hadde spådd, så vi fant en lun plass inne ved grantrærne.

Vi har preppa litt mat før vi reiste, så denne kvelden ble det finnebiff med ris. Veldig greit med ris i kokeposer på tur. Risen ble kokt i vannkjelen og ferdig stekt finnebiff med bacon, sopp og løk ble blandet med creme fraiche i stekepanna. Digg.

koker ris til Finnebiff, må smelte snø først.

Dessert, stekt banan med mørk sjokolade.

Nordlyset danser ofte over himmelen her på Hedmarksvidda. Og uten lysforurensning er det et flott skue fra hengekøya.

På denne turen valgte vi å sove under åpen himmel, vi tok med oss hengekøyer. Vi hadde et håp om å se dyr og nordlys når vi ikke hadde teltduken over oss. Det var egentlig meldt lite vind denne helgen – men på kvelden blåste det opp litt, så vi valgte å legge oss på «feil» side av myra mht å ha best utsikt til eventuelle orrfugler på morgenen.

Og så er vi på kosetur, og vi har med til en flaske vin på deling hver kveld. Mørket har senket seg og vi har det bra ved bålet. Det er noe som rører på seg på myra – jommen kommer reven forbi. Det gir en villmarksfølelse.

Etter en god natt søvn, så titter jeg ut av soveposen – en fantastisk soloppgang, men ingen orrfugl å se. Legger meg ned igjen, men etter 10 minutter får jeg lyst til å titte ut igjen, og jammen er det ikke tre orrhaner der. De bruser litt med fjærene, så kommer det en til og så enda en. De er fem stykker og den siste blir møtt med åpne vinger og spredte halefjær. Ikke like livlig som når hormonene er i full sving om våren – men fantastisk gøy å se. De blir en times tid – så plutselig flyr alle bort. Med en så fin start på dagen, er det bare å komme seg opp.

Ja, med orrhaner på myra som leker seg litt!

Vi lager frokost og studerer kartet for å finne den letteste ruta opp mot Gitvola, den høyeste toppen i Løten kommune. På toppen her var det i gamle dager mye fælt som skjedde og omtalt som den lokale Bloksberg der heksene møttes. Her foregikk også Norges siste heksebrenning.

Fellene på skia er et must – det er bratt opp til Gitvola. Når en kommer på toppen så kan en klatre opp i utkikksposten som er der – her ser en egentlig hele Hedmarksvidda og mye mer. Bare å prøve, under tårnet er det ei lita bu en kan fyre opp i ovnen å varme seg. På toppen her finner du ei skive som viser hvilke fjell en ser i de ulike himmelretninger. Det er også en minneskilt over alle som ble brent på bålet her.

Nå er det nedoverkjøring, og vi legger av gårde mot Brumundkampen.

På vei nedover så ser vi flere plasser det skogsfuglene har ligget i dokk.

Det blåser bra på myrdraga, og selv om vi er seint ute holder skaren, det har blitt kaldere. Det går så fort at vi velger å kjøre nedover med feller på, ingen ønsker å falle med sekken på. Vi nærmer oss Brumundkampen, og det er tid for lunsj. Nå er det real turmat. Vi finner en fin plass, sola har tatt i og snøen er løs. Plutselig så går tuppen på skia mine nedover. Med tung sekk klarer jeg ikke å holde igjen og i sakte film går jeg hodestups ned i snøen. Alt blir mørkt og ingen luft. Latteren sitter løst hos begge når jeg kommer meg opp med hodet.

Vi går myrdraga på østsiden av Brumundkampen. Vi velger å skrå opp mot løypene. I løypene treffer vi noen andre, samt går forbi noen hytter. Det blåser opp, månen er stor og fin – det samme er solnedgangen. Vi har sett på kartet at det er noen fine myrdrag nedenfor, mot Lavlia. Vi har gått mye kortere i dag en vi hadde ment. Hvor er det best le for vinden, lurer vi på da noen kommer løpene mot oss, og jammen er det ei jeg har gått på barneskolen sammen med. Hun forteller om en fin gapahuk de har som vi kan låne. Vi takker ja til det, hun peker ut hvor vi skal. Det blåser opp mer, og vi er glade for å ha ly. Denne kvelden ble det hamburgere på bålet. Vi legger oss kjapt ned i soveposene, med først et skumgummiunderlag, så et oppblåsbart med dun i og oppå der et reinsdyrskinn ligger vi godt. Selv om vi har gode vintersoveposer tar vi fjellduken utenpå der igjen. Deilig og varmt, vi nyter utsikt mot bålet og utover knausen i måneskinnet. Det blir varmt i løpet av natta, fjellduken må åpnes og alt av ullundertøy må av nede i soveposen. På morgenen er det fint å ligge og høre på fugler og se utover.

Og på tur kan en gjøre som en vil – vi fant ut at vi tok de to siste burgerne til frokost – så fikk vi ta havregrøt til lunsj.

Vi har sett på kartet og på værmeldinga. Oppe på snaufjellet mot Raudfjellet og Øyungen er det meldt over 20 m/s i vindkastene, og uten telt er det ingen lur ide å ligge på snaufjellet i så mye vind. Så vi legger om ruta. Planen blir å gå mot Sjusjøen – så får vi se hvor langt vi kommer på to dager. Vi kommer oss ned til myrene under oss, og setter kursen over disse mot Bringbusætra. Nydelig lunsjplass på myrdragene denne dagen også.

En kan bli litt lei av smeltet snøvann med bålsmak, så når vi kom til en bekk som mildværet hadde åpnet litt fylte vi flaskene med deilig kaldt vann. Vi innser at vi ikke kommer så langt som vi håpet på. Et dårlig kne har fått litt for mye vekt og gjennomslag i snøen. Vi finner igjen en flott leirplass. Vi graver en bålgrop, men lager bålet oppå snøen rett foran gropa. Med et par store våte vedkubber nederst holder snøen lenge – og vi kan stå å lage maten.

I dag er det spagetti à la Capri. Ferdig stekt hjemme og fryst. Vi velger makaroni for det tar kortest tid å koke i vannkjelen. Igjen deilig mat, og vi klarte å bli tomme for vinen. Nå merker vi at sekkene blir lettere. Vi spiser i et fantastisk månelys. Bålet brenner seg ned og får luft fra gropa vi har gravd. Herlig kveld.

Bålet har brent seg ned i gropa. Vann varmes til litt kakao før vi kryper ned i soveposen

På morgenen er det igjen en fantastisk soloppgang, deilig og varmt i soveposen også er det fantastisk å høre på orrhaner som synger. Vi ser de ikke, de er på myra bortenfor oss.

Vi pakker sammen, og bestemmer at vi tar en kort dag. Vi ringer (herlig med teknologi) avtaler å bli henta på Hamarsetra. Leieren pakkes ned – også får vi besøk av trollfuglen selv, lavskrika.

Så turen ble kortere enn vi hadde planlagt, mest pga været som endret seg – uten telt var det best å holde seg i lave strøk. Vi er enige om at det har vært fire flotte dager – og at resten av Hedmarksvidda skal tas.

Så, et år senere var vi klare for siste halvdel av Hedmarksvidda . Den nordre delen.

Lørdag formiddag ble sekk og pulk pakket, skia spent på beina og vi la i vei. Monika, jeg og Teo, en irsksetter på 7 måneder. Vi gikk fra Skvaldra og skiløyper forbi Godlidalshytta, og var oppe på snaufjellet.

Vi tok av fra fra løypa og gikk opp til Taterungskampen. På toppene så var snøen blåst bort. Denne helga var det meldt en del vind i fjellet og relativt kaldt.

Vi fyra opp kvistbrenneren og hadde Real til lunsj. Teo fikk egen lunsj.

I området her i nord på Hedmarksvidda så må en på vårparten ta ekstra hensyn til villreinstammen. Her er det båndtvang fra mars, og i april/mai bør en holde seg til løypenettet pga villreinen og kalving. Det er magisk å se disse dyrene her på Hedmarksvidda – jeg har sett dem noen ganger – men hold avstand. Vi var på tur sent i februar og så ingen reinsdyr denne gangen. Dette området er Hemmeldalen naturreservat. Naturbase faktaark

Vi la veien om den høyeste toppen her på Hedmarksvidda – Tuva. Nå hadde det blåst opp en del.

Fra Tuva kjører vi nedover mot Øyungen. Her finner vi le, og setter opp leir for natta.

Teo er sliten, og får legge seg i Jervenduken mens teltet kommer opp, og vi får sanket ved.

Middagen denne dagen var kyllingsuppe og nybakt brød. Brødblanding var blandet hjemme: en kopp lyst mel, en kopp grovt mel, en ts sukker og litt salt, en halv pakke tørrgjær. Mens vi rigga leir så hadde jeg blandet litt vann med det tørre, og stappet posen innenfor genseren. Så når alt var ferdig – var den ferdighevet og ble stekt i bålpannen. Kylling med ingredienser ferdigpreppa og var kun å blande med kokosmelk for så og varmesopp. God mat på tur.

Så god natt! Vi våknet opp til en stille og rolig morgen med herlig sol, som varmet litt. Vi hadde ordnet med ved – så det var bare å tenne opp, og lage frokost.

litt kaldt – så Teo har på genser. I teltet ligger han med vinterdekken og nede i Gjervenduken som er isolert.

Etter frokost Går vi opp på Raudfjellet og mot Bjønnåsberget – der ser vi ned på Hamarsetra, som var stedet vi slutta turen i fjor. Vi går ikke ned dit, vi må tilbake til bilen som er parkert ved Skvaldra, så turen går videre på snaufjellet. Vi går over Hemmelkampen.

hvitt på alle kanter – men blått over oss!

Nå blåser det ordentlig, opp mot 20 m/s i kastene. Så lunsjen tas stående, varmt å drikke har vi i termosen og så blir det nøtter og sjokolade. Teo får to lunsjbokser. Vi må revurdere hvor vi hadde tenkt å overnatte denne natta mht at det er spådd opp mot 26 m/s i vindkastene.

Vi har lyst til å teste teltet og naturkreftene noe, så i stedet for å ligge oppe på vidda, går vi ned mot Godlidalshytta.

godt å hvile litt i le – etter en lang dag i vinden.

Her lager vi middag i le for vinden ved hytta. I dag blir maten laget på stormkjøkkenet.

Middagen blir Hamburgere på oss på to bein. Han på 4 får tørrfor blandet med litt vom. Godt med ordentlig mat.

Og finner et fint sted for å slå opp teltet. Monika gjør dette strålende, i storm i kasta så kommer teltet opp. Vi ligger nå ikke langt fra hytta, og har kun noen minutter ned til skogkanten om været skulle bli for ille. Og kun 20 minutter til bilen.

solnedgangen sett fra teltet, vi ligger akkurat over tregrensa.

På kvelden kom jommen nordlyset. Fantastisk å stå der i vinterstormen – om enn ikke så lenge. Godt å krype inn i teltet og ned i gode varme soveposer.

Telte står det – men vi hører og kjenner vindkastene godt. På morgenen så vil Teo ligge lengre. Men vinden har løyet og vi får laget frokost.

Frokosten fortæres og vi rydder camp. Spenner på skia og glir de siste km ned til bilen. Herrlig! Hedmarksvidda har mye å by på. Både på lange og korte turer.

Vi er enige om at dette var en fin tur! Og at vi har tatt Hedmarksvidda på langs.

Og så litt om viktige ting. Vi ønsker at det skal synes minst mulig at vi har vært på tur. Når vi rydder camp så flater vi ut gropene – bålene brenner vi helt ned. Vi har hatt de fleste camper utenfor allfarvei, men er nøye med hvor vi går på do. Må vi bruke tolalettpapir så brennes dette. Er vi i områder der flere er på tur er også hundeposene i bruk etter nr 2. På siste camp var utedoen åpen – mens hytta som leies ut er låst. Alt av søppel tas med hjem. Vi gjør så godt vi kan for sporløsferdsel. Men skispora – de blir ikke borte før neste snøfall eller når det smelter:)

KUNNSKAP = SIKKERHET

Nysnøen har malt landskapet hvitt. Himmelen er blå, og sola skinner. Sola varmer, og det drypper av trærne. Jeg kjører nedover lia, pudder oppå et lag som bærer. Kommer ned på myrflata og så DRØNN, lyden er høy og underlaget synker litt sammen – en skvetter og kjenner at det iler litt igjennom kroppen. Hva om dette hadde skjedd i fjellet, herlig utforkjøring og et like heftig drønn. Snøen hadde løsnet, bare her på myra så er det store sprekker rundt – men ingen bratt helling her på Hedmarksvidda.
Jeg titter ned på fjellskia, de er jeg glad i, glad i å gå i løssnøen, men ikke i de bratte fjellene.. Jeg gikk litt toppturer for 25 år siden, og har noen skredkurs. Jeg frisket det faktisk litt opp på den nasjonale skreddagen i DNT før jul. Men det hadde ikke vært dumt med et nytt kurs, ikke for å gå de høyeste toppene, men for å være sikker i bunn av fjellene og velge rett rute i terrenget. Et par venninner fyller rundt år og begge har fått randoutstyr. Jeg og ei til velger å gi de et skredkurs der vi alle deltar. Så i februar dro vi alle til fjells sammen, og en lørdag morgen stod vi og ventet utenfor Hemsedal turistkontor og venter på instruktørene fra Hemsedal Fjellsport. Ingen skal si at vi ikke er ivrige.
Vi blir oss fire, samt et par til og to instruktører. Det er sol, men mye vind og over 20 m/s i kastene. Vi starter dagen inne med teori.

Vi går igjennom temaene for dagen: terrengvurdering, snøkjennskap og kameratredning. Dette er nyttig kunnskap også for oss på fjellski. Vi ser på ulike nettsider for å vurdere terrenget og vær.

Lure nettsider å kjenne til:

https://varsom.no/

https://vindnå.no/

https://www.yr.no/

og appene Varsom og Clinometer på mobilen.

Nyttig å vite at det kan være lurt å se på værvarsler og vindvarsler flere dager før (gå inn på datoene), det kan si mye om snøforholdene. Vi får bli kjent med skredsøkere og annet utstyr. Denne dagen så var vær viktig, det blåse mye og hadde stor betydning for hvor vi kunne gå mht snøforhold ute i terrenget. Vi spiste lunsjen inne pga været, god stemning der også.

Så satte vi oss i bilene og dro opp i fjellet. Og det er mye fjell i Hemsedal, mye bratte fjell. Vi startet på 1000 moh. Fikk på oss vindtette klær og satte feller på skia. Vi som ikke hadde skredsøker eller søkestang fikk låne dette. Alle hadde spader. Sekkene var pakket med varme klær.
I dag så skulle vi ikke gå langt, så etter noen 100 meter gåing og litt oppover så stoppet vi. Nå skulle vi få teste skredsøkerne i snøen. Dette var veldig nyttig, både for de som hadde utsyr og ikke brukt det noe særlig og for oss uten erfaring med skredsøkere.

Vi læret innstillinger, kameratsjekk og søk. Vi startet lett der vi egentlig viste hvor søkeren vi skulle finne var. Men skulle følge pila og meteren. Når en økte på avstanden måtte vi krysspeile og finne stedet den lå – veldig nyttig, og enkelt i denne situasjonen når vi viste hvordan.

Så økte vanskelighetsgraden noe med nedgravde sekker. Da var det å finne stedet og bruke søkestang.

Vi tråkket oss oppover i fjellet. På veien oppover så sjekket vi bratthetsgraden. Snøras utløses når det er brattere 30 grader. Det er ulike måter å måle på, du kan laste ned apper på telefonen, det finnes måleutstyr til å ha på staven, på noen kompass er det bratthetsmåler, og det er lurt å få et forhold til brattheten. Det er stor forskjell på 28 og 32 grader, så lær deg å bruke utstyret ordentlig.

PÅ neste punkt vi stoppet var det å grave i snøen, vi skulle se på snøprofilen. Det var lett å se to skarelag, etter to regnværsperioder i år.

Vi fikk demonstrert lagene som kunne skli ut, kantkorn og bedsnødd overflaterim.

Vi så på kantkorn i lupe. Det dannes når det er stor forskjell på overflaten og bunnen av snødekket. Ved bakken er det nesten alltid rundt 0 grader C, og ved overflaten kan det være mange minusgrader

Etter å ha gått litt til, kom det mange gledet seg til – nedkjøringen. Vi er på siden av fjellet der all nysnøen har blåst bort, så litt isete og et lag en skjærer igjennom, så vi på fjellski sklir lange strekk langs fjellsiden. Randofolket dro rettere ned.

Vi var enige om at dette hadde vært en fin og nyttig dag. Mye kunnskap å ta med seg. Randofolket skulle på ny kursdag og topptur på søndag. Jeg skulle på tur med fjellskia og hadde ny kunnskap til planlegginga. Så bry deg om deg selv og andre – oppdater deg på kunnskap. Det er både gøy og nyttig. Og ikke minst, skap deg fine og trygge turer!

Jeg vil kunne være på tur når jeg blir 80….

puhhhh, tungt å gå oppover i løssnøen. Men en fantastisk følelse å kunne bruke kroppen, bli andpusten og varm.

Veivalg og det å tråkke nye veger. Det er viktig på tur og i livet. Alle er ledere, og den alle leder – er seg selv. Skal en kunne hjelpe andre, må en hjelpe seg selv først. Akkurat som oksygenmaska på fly, få den på deg selv først- så kan du hjelpe andre.

Jeg finner roen og bygger styrke både mentalt og fysisk ute i naturen. Og det ønsker jeg å fortsette med, selv når årene drar seg på. Hva er det som kan sette en stopper for dette aktive friluftslivet? Jo, fysikken kan det. Og psyken.

Med en gammel skade i kneet, og et par gamle prolapser i ryggen, er ikke tur godt nok for å bygge muskler. Jeg angrer ikke på valgt å trene styrke på treningssenter, det gjør at jeg kan bære tyngre og gå lengre.

Noe som var litt vanskeligere å gjøre var å begynne med yoga, for slike gruppetreninger har jeg ikke hatt sansen for.

Men etter råd fra fysioterapeut og lege testet jeg ut den stien, og angrer ikke et sekund. Den tøyingen der ass, den har etter kun 2 måneder fått skikk på rygg. Det å kunne gå langt og bære/dra med seg utstyr på tur, det kan jeg fortsatt – og ønsker å fortsette med dette.

Så neste steg for å ta vare på helsa er å se på hva jeg spiser og drikker, og ikke minst finne ut av hva jeg mangler. Jeg har utdannelse innen molekylærbiologi, et felt som ser på blant annet byggesteinene i cellene våre, samt genetikk og biokjemi. Jeg har jo kunnskapen på hva som kroppen og cellene behøver. Men lever en etter den kunnskapen? Jeg lever jo ikke usunt, mye aktivitet og spiser stort sett grei mat – men… Jeg vet at jeg ikke får i meg nok omega3, jeg er ikke så glad i fisk. I uka blir det kun 1-2 fiskemiddager. Og når en har tippet 50 år så vil en spise og drikke det en liker.

Omega-3-fettsyrer antas å kunne forebygge hjerte-kar-sykdommer, og har også positiv virkning på immunsystemet og på pasienter med leddgikt, migrene og psoriasis. De langkjedede omega-3-fettsyrene (DHA og EPA) er spesielt gunstige. Disse finnes i fet fisk, fiskeolje og andre vannlevende dyr.

Jeg får heller ikke i meg nok fiber, jeg er ikke glad i veldig grovt brød og den grove pastaen den liker jeg ikke. Men for tarmen og de nyttige bakteriene vi finner der, er fiber viktig. Kostfiber er karbohydrater i maten som ikke blir fordøyd i tynntarmen og bidrar med lite kalorier. Det gjøres mye spennende forskning på sammenhengen mellom bakteriefloraen i tykktarmen og immunforsvaret. Kostfiber som passerer tynntarmen ufordøyd, bidrar til næring til bakterier i tarmen som danner gunstige fettsyrer. Disse fettsyrene ser ut til å spille en sentral rolle for reguleringen av immunforsvaret.

Immunsystemet, det påvirkes av hvordan en lever livet. Alderen den blir høyere etter som årene går, den får en ikke gjort så mye med. De fleste av oss kan gjøre noe med vekt og søvnvaner. Jeg har over år hatt et ganske strengt forhold til å få nok søvn, jeg vet at jeg trenger minst 8 timer søvn. Vekta er grei +, jeg er vel det en kan kalles ganske aktiv. Ut på tur i skog, fjell og på vannet er viktig for meg og prioriteres høyt. Jeg er glad i et og to glass vin, alkohol påvirker kroppen, men ikke store utskeielser der. En må huske på at det er viktig for helsa også å kose seg, ikke generere mer stress for å leve helt fanatisk. For stress – det er ikke bra for helsa.

Så, jeg lever ganske sundt, men skal gjøre to grep i første omgang. Jeg har testet balansen min mht omega6 og omega 3 fettsyrer. Det anbefalte forholdstallet mellom omega-6 og omega-3-fettsyrer i kostholdet er 5:1. Vi bør altså ikke spise mer enn fem ganger så mye omega-6 som omega-3. Forholdstallet mellom omega-6 og omega-3 blant enkelte befolkningsgrupper med et vestlig kosthold, kan være så høyt som 10:1 eller kanskje 20:1. Både Omega 6 og Omega 3 er essensielle fettsyrer som kroppen ikke produserer selv – vi må få det tilført gjennom maten vi spiser. Kjemisk er forskjellen på omega-3-fettsyrer og omega-6-fettsyrer at en dobbeltbinding i fettsyren er plassert på ulike plasser. Omega6 får vi i oss gjennom et normalt kosthold gjennom blant annet planteoljer, nøtter, korn, egg og fjærkre.

Dette har store konsekvenser for helsen, blant annet fordi en stor overvekt av omega-6-fettsyrer fremmer betennelse. Forskere har funnet ut at menneskene som levde før jordbrukstiden, spiste mer omega-3- og mindre omega-6-fettsyrer enn vi gjør i dag. I mitt kosthold får jeg i meg mer omega 6 fettsyrer en omega 3.

I stedet for å redusere omga 6, bør vi øke inntaket av omega 3. Jeg tok en test for å finne ut mitt forhold på omega6/omega3 fettsyrer. Jeg vet jeg ikke er sunn nok der – så har begynt å ta fiskeoljer som beviselig har fungert for mange andre. Og om 4 måneder skal jeg ta samme test igjen for å se om mitt inntak av denne fiskeoljen har hjulpet på min omega6/omega3 balanse.

Jeg har også begynt å ta ekstra kostfiber for å hjelpe de gode bakteriene vi har i tarmsystemet vårt.

Og etter snart 2 uker på fiskeolje og ekstra fiber så merker jeg stor forskjell i kroppen, og det er til det bedre.

Jeg velger å satse på lange turer på ski, beina og i kajakk/packraft i årene som kommer!

Hva satser du på?

Ps, lurer du på produktene jeg tar – ta kontakt på Messenger via;

https://www.facebook.com/stuttreistfriluftsliv/

Kilder er eget hode, ulike nettsider blant annet helsedirektoratet, matportalen ( https://www.matportalen.no/kosthold_og_helse/tema/kostrad/hvor_mye_omega-3_anbefales_i_forhold_til_omega-6 )

KOIELIVET

Det enkle friluftslivet fasinerer meg. Jeg trenger ikke gå høyest og fortest, eller ha det dyreste utstyret. Men det å sitte ved bålet etter å ha tråkket løyper i løssnøen, gått i skogen eller på fjellet eller padlet – det gir meg roen. Overnattinger ute i telt, hengekøye eller på bakken under åpen himmel er og opplevelser som gir meg glede. Men jeg trives og innendørs, så her er en liten fortelling om en av de største hendelsene i våres friluftsliv i 2021.

Veldig tett skog bak koia. Vi har fått ryddet mye foran.

Et av vannene som jeg har noen padleturer på årlig, ligger i underkant av en times kjøring hjemmefra. Her har jeg de siste 15 årene sett ei tømmerkoie, ca 10 meter fra vannkanten, som ikke ble brukt noe særlig, og den ble mer og mer borte bak vegetasjonen. Jeg har lekt med tanken noen år mht at jeg burde finne eieren og høre om de var villige til å selge. I våres så gjorde jeg noe med denne tanken, og jadda jeg fikk kjøpe!

Koia ble kjøpt som den stor og etter år uten å ha blitt brukt var det første jeg gjorde å få tømt koia og vaske denne ned innvendig (og utvendig). Det går ikke vei inn. Vi har nøkkel til bomvei og med tung sekk bruker jeg ikke mer en 15 minutter inn, og det tar ca 20 minutter å padle inn med packraft – noe fortere med kajakk.

Utemøblene får stå. Alt annet bæres ut for å vaskes eller fraktes bort.

Alt søppel og møblement som ikke skulle brukes mer måtte ut med enten beinkraft eller padlekraft. Og det som skulle inn måtte også bæres eller padles. Kajakken var utelukket til dette formålet, men med to packrafter så ble det en ordnings. Og noen turer frem og tilbake.

Deilig med en pause i padlinga og bæringa. Kloks ble et must når en går ut og inn av packrafter. Og jeg investerte i et par nye. Her hvor jeg sitter var det for 12 år siden en fin brygge. Den har isen klart å løsne, og vårflommen førte den av sted.

Velter dette lasset, blir det tungt mht vann i madrassen.

Bill, min store Irsk setter er som alltid (nesten)med, når det er noe som skjer ute.

Koia har et rom, og er ca 22 m2. det er også en liten hems som junior øyeblikkelig sa at det var hans plass. Så i første omgang ble det tre madrasser på hemsen, og min gamle seng fra «pikerommet» brukes som sofa og seng. Til Bill ble det kjøpt inn ny hundeseng.

Så var det å ta fatt ute, først gikk buskrattet ned mot vannet. Og for en utsikt vi fikk.

Brygga vår har blitt tatt av isen og endt i en myr litt unna. Her er det mye sol, så vi nyter lunsjen her av og til:)

Det er veldig hyggelig at junior og trives her ved vannet. Og sommeren ble brukt mye på, ved og i vannet.

Vi måtte ha noe mer å leke med, så et SUP – brett ble kom.

Vet ikke om jeg nevnte det, men solnedgangene på sommeren er helt magiske. Mange kvelder ble det på verandaen, der en fant roen og bare nøt utsikten.

Og gutta var klare, vi vil ha motorbåt. Så i år har feriepenger og oppsparte penger fått bein å gå på. Men nå er vi klare til en ny sommer i 2022.

Veldig gøy, det må jeg innrømme – selv om jeg trives best uten motor. Her blir det nok noen som kommer til å fiske mye .

Høsten kom, og jobb, skole og hverdagslivet kom. Det ble noen helger på koia, med motorsag og musehulltetting. Når kuldegradene kom, var det tydelig at jeg ikke hadde fått tettet alle hull i koia – for det var spor etter mus. Musefeller ble satt opp og vi jaktet etter små åpninger ved lafteknutene. etter noen runder med dette, ser det ut som om vi har fått den tett – for nå har vi ikke fanget noen de siste månedene .Og så var det på tide å få ned noen av de store grantrærne rundt, for å få noe mer lys. Og når trærne var nede, var det en stor rydde og kløvejobb.

Litt av vedfangsten. Det ble mye lysere inni og utenfor koia.

Selve vannet er fint å padle i, men morsomst med kajakk. Det renner inn et par elver som er morsomme å padle med packraftene.

Med høsten, og etter lang tørke, kom det endelig regn og det var mulighet til å fyre bål. Både for kosen, men og for å rydde opp etter alle trærne som var tatt ned.

Høstens første bål, helt nede ved vannet.

Bill – vår 10 år gamle Irsk Setter begynner å bli en gammel hund, og de lange jaktturene ble tøft for han i år. Så nå har familien et nytt medlem, Teo.

en liten Irsk Setter gutt, som er veldig glad i å være ute. Han følger etter Bill – og Bill har verdens største tålmodighet.

Så kom kuldegradene og isen la seg, vi rakk ikke å gå på skøyter før snølaget ble for tykt.

3 glade hunder. Bill, Mira som er pappa sin og Teo.

Og vi fant ut at julegaven i år ble en seng på koia. Pulken ble hentet frem – og igjen var det egne krefter som fikk den inn.

Fant madrasser som var rullet sammen – og fikk de greit på pulken.

Ble fornøyd. Med skuffer så kan en gjemme unna saker – blir fort fullt på 22 m2.

Teo fant sin plass. Fint å ligge her å titte ut over vannet. Snorer i taket for å henge opp dyner ++ når vi ikke er der, tilfelle det kommer mus inn.

Fantastisk nordlys over sjøen i desember.

Første året med koia har vært fint. Jeg gleder meg alt til sommeren – jeg som egentlig liker vinteren best.

Stuttreist tur midt i uka!

Uke 12 2021- og vi har hatt ulike korona – tiltak i et år. Og nå med innstramninger inn mot påske. Så skal en treffe noen – er det best ute der det er lett å holde god avstand. Jeg har hjemmekontor og kan styre dagen selv, og min kusine Nina som er togkonduktør har dager innimellom som hun ikke er på jobben. Så vi meldtes søndag om muligheter for å se orrfuglen i leik. I bakgården her var det nemlig spor etter dem på ei «hemmelig» myr. Så tirsdag kom Nina – vi dro ut i Mosjømarka i to biler.

Klokka ble litt over 19 før vi kom oss ut – restene av en fin solnedgang så vi i bilen. Sekkene kom på ryggen og fjellskia på beina. Nå er vårfølelsen kommet til Mosjømarka i Løten, de siste dagene har sola tatt bra og det er flere bare flekker. Men fortsatt over 50 cm med snø de fleste steder. Vi skal ikke gå langt – ca 30 minutter. Nina har på skia for andre gang i år – og første gang med tung sekk. Så målet vårt er å kose oss helt alene ute i naturen – ikke å gå langt.

Mørket begynner å senke seg når vi går over myrdraga. Månen lyser bra opp og skareføret holder. Plutselig hører jeg latter bak meg – der ligger Nina i snøen. Sekken dro henne bakover i en liten kneik, og hun kom i ubalanse. Herlig med folk som tar det med godt humør. ÅÅ – dette har jeg savnet, fine samtaler og opplevelser med ei flott kusine.

Nina kommer seg opp og vi går videre. Vi kommer frem til myra jeg har sett meg ut. Her setter vi igjen sekkene, for å gå litt lenger på det fine skareføret. Vi trenger ikke hodelykter siden månen lyser bra opp for oss. Vi ser sporene etter sist natts aktiviteter på myra. Når vi er tilbake setter vi opp leieren, vi har valgt å sove i hengekøyer.

Vi finner bra med tørre kvister og jadda – det lukter herlig av tyri. Og tyriveden er så feit at bålet tar helt av. Vi må faktisk vente en god stund før vi får laget mat på det. Da er det godt å slappe av på reinsdyrskinnene med et glass god vin, deilig spekepølse og spennende oster.

Bålet roer seg og hovedretten tilberedes. Finnebiff. Siden jeg hadde god tid før Nina kom hadde jeg stekt kjøttet, bacon, løk og sopp hjemme – det var med i en pose som var pakket i vannkjelen for å få plass til alt. Risen, og her er det supert med ris i poser – denne kokes i vannkjelen. Kjøttet fikk frese opp i panna, før en boks med Creme fraiche ble blandet inn. Så var det bare å hogge inn.

Og er vi på tur for å kose oss – så blir det tre retter. Desserten er min turfavoritt, banan med mørk sjokolade. Bananene snittes og mye sjokolade dyttes i. Når sjokoladen er smeltet og bananen myk er det bare å nyte – mmm dette er godt. God rødvin har vi til.

Nå er det tid for å oppdatere oss på «alt» som har skjedd den siste tiden på godt og vondt. Det er fint å sitte ved bålet og snakke. Latteren sitter lett.

Så er det på tide å krype ned i soveposene. det er bare så vidt under 0 grader. Vi har vanlige mammutliggeunderlag nederst i hengekøyene, jeg nøyer meg med reinskinnet oppå der igjen – Nina tar et oppblåsbart underlag i tillegg. Vi har med fjellduk som pakkes rundt. Tørre sokker kommer på og vi er klare til en god natt søvn – og håper vi våkner til kaklinga til orrhanene.

Det er så fint å ligge å se utover tjernet ved denne hemmelige myra. Men så er det bare å få hodet ned i soveposen. Og tror vi sovner med en gang.

Jeg våkner ved syv-tiden. Ingen kakling – og når jeg ser opp så er det ingen fugler der. Bak oss er det en herlig soloppgang. Fin utsikt da- selv om fuglene ikke ville vise seg denne gangen.

Jeg må opp for å tisse. Tenner et bål og koker vann. Nina får kaffe på «senga».

Jeg legger reinsdyrskinnet på en tørr flekk og koser meg i sola med kakao.

Så frokost, egg og bacon. Nina må også stå opp når dette nærmer seg ferdig.

Mens vi nyter frokosten, kommer plutselig en hund. Det er Mira. Min pappa ønsket og å hilse på – og kommer over myrene på truger.

Pappa får en kopp kaffe, og Nina synes det er stas å se onkelen sin igjen.

Så pakkes alt ned og vi setter kurs for bilene. Herlig med en kortreist tur ca 10 minutter hjemmefra. Håper du og har et sted der du kan få en stuttreistnaturopplevelse og utføre stuttreistfriluftsliv. Takk for turen, Nina og et avbrekk i hverdagen. Nå var det hjem til hjemmekontoret.

Å tørre å gi slipp på kontrollen!

Staren av mars 2021, snart et år siden vi har levd i en normal verden. Nedstenging, sosial stengsel og lite kontakt med andre har preget de siste 12 månedene. Vi har trent på å endre hverdagen og følge regjeringen sine føringer. Vi har sluppet kontrollen noe, myndighetene har tatt over noe av vår personlige kontroll. Jeg må være ærlig å si at jeg liker egentlig å ha kontroll. 3. mars 2021 – jeg skal trene mer på å slippe kontrollen.

Leif Tore, han fikk oss trygge bak hundene.

Junior og jeg spiser en god frokost, setter oss i bilen og kjører til Sjusjøen, det er ca en times kjøretur. Vi kommer frem til avtalt sted, der er det høy lyd fra de firbeinte og rolig stemning blant de tobeinte. Vi skal være med å kjøre 30 km med topptrente hunder sammen med sjefen sjøl på Sjusjøen Husky Tours.

Vi har vær med å kjøre på barmark – og gleder oss mye til snøkjøring. Vi går igjennom rutiner og hvordan vi skal kjøre. Vi har blitt enige om at det er jeg som skal få starte å kjøre, junior setter seg ned i sleden og pakkes inn. Så starter det, snøankeret tas opp og vi setter i vei – her er det bare å stå på bremsen. Og det er faktisk mye vanskeligere og morsommere en jeg trodde. Jeg må jobbe hele tiden for å holde sleden midt i sporet, følge med på avstanden foran, passe på at lina ikke blir slakk og bremse rett for å svinge. Men etter noen svinger kommer jeg ganske godt inn i det. Dette er gøy. Men så siger tanken inn – når jeg skal sitte i sleden, da har ikke jeg kontroll. Da er det junior som har tilgang til bremsen og hva hvis vi da velter… og jeg er stroppa fast nede i sleden. Klarer han svingene, og bremsinga?

Full kontroll! Herlig å mester 7 topptrente huskyer.

Så når vi kommer opp på myrdraga bytter vi plass. Han bruker noen minutter å bli kjent med de to bremsene – og så…. det går som en drøm, jeg føler meg helt trygg, kan slappe av og til og med finne frem kamera.

Og så viser det seg at junior tar dette mye fortere og enklere enn meg. Han slapper av, snakker hyggelig til hundene og bremser på rett sted inn i svingene og får supre svingkurver. Holder avstand og bruker de to bremsene rett. Jeg kan nyte utsikten. Siden de fleste hundeløpene er avlyst, kjører vi med konkurransehundene og vi kjører fort. Topphastighet var så vidt over 22 km/t og gjennomsnittet lå litt over 16 km/t. Og for å bruke junior sitt uttrykk: drit fett, ass! Foran oss ser vi en islagt bekk og en bakke nedover, og opp på andre siden. Jeg kjenner litt på at jeg ikke har kontroll, og klarer ikke å holde igjen et lite hyl ned mot bekken – men junior har kontroll han! «Dette er gøy, mamma» er kommentaren når vi er over. Og glisa våre er store – det bobler i magen og latteren må bare ut.

Etter hvert så skal vi opp mot rutas høyeste punkt, vi har hatt sol nesten hele tiden, men nå begynner vinden å ta bra. Vi klarer å få på hettene våre. Det blir bratt, og junior må løpe og sparke for å hjelpe hundene oppover.

Junior bak må sparke på og hjelpe hundene! Den som sitter i sleden kan bare nyte utsikten og slappe av, og det er meg!

Vi kommer oss opp. Her bytter vi igjen, nå går det bratt nedover og det trengs litt tyngde på bremsen:) Jeg står med begge beina på den største av bremsene og hundene vil kjappere ned. Men jeg sliter fortsatt med å holde sleden midt i sporet og et lite tre kommer til synet på høyresiden av sporet i en sving. Og sleden drar ut. Jeg får stoppet sleden – snøankeret kaster vi ut og håper det holder hundene igjen mens vi får sleden på rett sjøl. Og joda, vi klarte det sammen og kommer oss på sleden igjen og fortsetter. Junior får kjøre inn til camp igjen – og han holder seg midt i sporet.

Vi får være med inn i lavvoen etter kjøreturen, burgere stekes over bålet og kakao i koppene. Jeg klarte å gi slipp på kontrollen – og slappe av i sleden. Men det var morsomst bak på sleden – det er junior og jeg enige om. Det å gi slipp på kontrollen er viktig å trene på og tørre i hverdagen også. Mestringsfølelse er noe vi alle vokser på. Når en er to bak hundene, så får en oppleve at det er mye mestring i rollen som kjører og i rollen som passasjer må en gi slipp på kontroll. Og når er det verst å gi slipp på kontrollen? For meg var det før jeg ga styringen over til junior, da kan en tenke mye rart og om det verste som kan skje. Når kontrollen er gitt bort, så er det egentlig ganske deilig – i alle fall når en opplever at det er andre som har full kontroll, da kan jeg slappe av og bare nyte en flott opplevelse.

Både junior og jeg opplevde å mestre bak på sleden og når enn gjør det oppleves det for meg som en form for lykkefølelse. Trenger du å trene på å gi slipp på kontrollen, så ta med deg noen og bestill en tur med hundekjøring, og det samme burde du gjøre hvis du liker å være ute og få til ting.

Vi er enige om at hundekjøring er gøy, og at settes det opp kurs neste vinter er vi med. Vi vil gjerne lære mer om hundekjøring med slede.

Takk for turen og møte med flotte firbeinte og tobeinte hos Sjusjøen Husky Tour!

Magisk vinter i Løtenfjellet

Løtenfjellet er sørlige deler av Hedmarksvidda. Vanligvis er jeg på ski her i oktober. I år ble det desember, og ganske mye tåke og bløtt i desember – og så kom januar og starten på februar. Magisk – nå kom eventyrverdenen frem. Rett inn i Kittelsens verden med trær fulle av snø og rim. Ser ut som bøyde trollkjerringer og trollgubber og eventyrlig vakkert i kulda.

Endelig kom snøen – fortsatt åpne bekker og en del bløte myrer – men snø! I starten av desember ble det en del reising med jobben – er en i juletrebransjen er jo desember en hektisk måned – men 10. desember putta jeg hundene og fjellskia i bilen. Og kom meg opp på Løtenfjellet. Tåke og vind – helt ok!

Noen løyper var kjørt opp fra Budor, men jeg trives best utenfor løypene. Og når løypene over toppene ikke var kjørt var det et større spillerom for oss. Det å gå der ingen spor er satt før – det er en herlig følelse. Snøen hadde pakket seg rundt trærne og eventyret er i gang. Roen, stillheten og villmarksfølelsen synker inn.

Bill og Mira, to Irske Settere, lukter fugl. Det er tungt for dem i løssnøen. Men de liker det, herlige nedkjøringer i løssnøen, hundene tråkker i sporet mitt opp igjen til Svaen.

Neste tur blir 12. desember – fortsatt tåke og mye løssnø. Herlig.

Vi er i området rundt Svaen denne dagen og.

Den 18. desember blir junior med på tur. Vi teste fortsatt herlige nedkjøringer i løssnøen.

Slitne hunder får en fortjent godbit. Rim-satte hunder i kulda.

Julaften – vi skal ha gjester, så mange som det er tillatt i 2020 – max 10 to dager i jula. Så det er tidlig opp, jeg og lillesøster hiver i oss litt frokost og rekker soloppgangen på Svaen . Endelig en dag med sol, og skal vi få med oss den i dag, måtte vi tidlig opp.

Snøen føyker – en herlig julaften morgen!

Blåser på toppen. Magisk soloppgang julaften.

Vi kjører ned og går over myrene nedenfor og etter hvert opp til Målia.

Dette tok litt tid i løssnøen – og med tanke på at pinnekjøttet burde på ovnen etter hvert, så tok vi meget bra løyper ned til Budor igjen.

I romjula så blir det litt nedoverkjøring med junior i bakken på Budor. Fint det og. 29/12 går ferden ned til Yksnskjøen -nå er det varmegrader – og litt utfordrende for de på fire bein. Men en fin tur og god lunsj på bålet.

Mira sin pels suger til seg snø. Hun har på flere kg snøballer, og de kommer på kjappere en jeg får de av. Hun pleier å ha på seg skidress i slikt føre – men her trodde jeg det var tørr snø.

Yksensjøen, ikke trygg is – snøen la seg før det var god is. Så her er det bare å gå rundt enda….

På årets siste dag går og ferden ned og rundt Yksensjøen. På en av halvøyene stopper hundene opp. Det flyr opp en orrhane, nei 3 – og plutselig så er det et øredøvende lyd av vinger som flakser…. 17 orrhaner går rett opp. En fantastisk naturopplevelse jeg ikke glemmer.

Med januar kom kulda og sola. Snø og rim har pakket trærne på Løtenfjellet godt inn, og med 15 – 20 kalde grader er det helt gnistrende på fjellet. Og dermed mange fine skiturer. Med hjemmekontor så velger jeg ofte å være ute når det er lyst, kontorarbeidet blir tidlig om morgenen og ettermiddag/kveld.

Når kulda satt inn, da kom sola også. Januar og februar blir nytt i fulle drag – hovedsakelig utenfor løypene.

Her kan en gå langt og seigt – trenger ikke gå fort og høyest!

Fjellskia sklir bra oppå snøen, men et slit for Bill!

Godt å varme seg etter noen timer ute i kulda.

Hvem vet hvor haren hopper? Utsikt mot Østerdalen

Pause og mat er viktig. Bål – noe av det fineste jeg vet.

Etter et par timer i løssnøen er disse to glade for et skuterspor!

Bill! Februar og sola varmer godt på dagen. Snøen smelter av trea, og eventyrverdenen smelter litt opp.

Takk for at du så så langt! Dette var et lite innblikk i hvor fint de er på Løtenfjellet. Og er du glad å gå i løyper – det kjøres de fineste løyper i området rundt Budor, sjekk bare skispoert.no. Nå pakkes straks sekken for noen dager på tur, Hedmarksvidda på tvers. En stuttreist tur i bakgården. Og jeg gleder meg til mange fine vårturer på ski. Fin deg ditt turområde i ditt nærmiljø. God tur!

Trives like bra i tåke som i sol. Magiske eventyrverdener i Løtenfjellet i ulik innkledning.

Det er ikke alt en får bestemme selv…. MIDDAGSKLUBBEN!

Middagsklubben – vi holder oss egentlig ganske bra til å være rundt de femti…

Året 2020 er annerledesåret for de fleste. For meg var det også året jeg skulle tippe 50… Det hadde jeg bestemt at ikke skulle feires lenge før vi snakket om koronatiltak. Jeg hadde spart en god slump til feiringen, men høsten 2019 ga jeg meg selv en femtiårsgave på forskudd – 4 måneder permisjon uten lønn – helt fantastiske måneder ble det og – så vedens beste gave. Men når jeg ikke skulle feire, så kunne da vi mente Monika, Irene og Ingvild, som er noen av de beste vennene jeg har.

Vi fire har holdt sammen siden studietia i Hamar på 90 – tallet. Vi begynte med å lage middag en gang i uka på rundgang – for det var bedre enn å spise alene. Samt at vi skulle trene på å lage middager:). Vi ble jo ferdige med studiene – og dro hver til sitt, men har hatt middag en gang hver i året siden. I tillegg møtes vi en gang i året med hele familiene,17 stykk, en langhelg eller uke. I år var det min tur til å arrangere. Vi måtte leie en hytte stor nok til å følge koronareglene – og vi var under 20 stykk som jo var maksantall på samlede i private sammenhenger. Vi dro til Kvamsfjellet – her var ikke jeg kjent, men så frem til å bli kjent.

Alle 17 kom opp på torsdag ettermiddag. Tradisjonen tro var det reker på kvelden og pizza til de som ikke ville ha. Og kvelden ble sein, mye å snakke om og lenge siden vi hadde vært sammen. Neste dag gikk turen til området rundt:

De fleste vil fiske i vannene, mens vi jentene (eller nå er vi jo damer) gikk opp på toppen av Gnedden. Fint terreng og flott utsikt.

Utsikt over Sekstjønna, der de andre var og fisket.

Deilig å slappe av etter å ha vært på toppen, for oss på 2 og de med 4.

Dagens resultat ble to fisk, som ble frokost dagen etter. Vi rakk å grille før regnet kom på kvelden. En super dag. Neste dag gikk turen til Gråhøa på Kvamsfjellet. Alle var klare ganske tidlig.

Alle med, men to stoppet i et vann for å fiske – resten gikk til topps.

Det ble oss som dannet baktroppen. Nå går de unge fra oss.

Joho – livet er herlig. Ingvild og undertegnede.

De to som ikke ble med på toppen, fisket i vannet nedenfor her. Ingen fisk i dag.

På toppen så ser en hva den eldre generasjonen er opptatt av. Dokumentere på sosialemedier:) Ungdommen nyter utsikten.

På kvelden, under en bedre middag så var det noen som klirra på glasset – og alle reiste seg. Musikk kom på og de begynte å synge- Hjelp tenkte jeg – men ble fort rørt. Av full hals sang alle «Bare så du vett det» av Stavangerkameratene. Der ble jeg satt ut. Fantastisk fin sang da – og mener de bare halvparten så kan jo tårene renne:)

Oi oi oi – dette er en fantastisk tekst. Du bør tenke på at den er til deg – fra dine beste venner!

Jeg fikk en dato som måtte holdes av, og beskjed om at pakkeliste og andre opplysninger kom når dette nærmet seg!

En blid gjeng på Storhøvda i strålende vær.

August kom, og det samme var det med beskjeden. Pakk pene klær, badetøy, turklær og packraft. Sett GPS`n på Hemsedal. Så da pakket jeg bilen og kjørte av gårde. Jeg tok med litt ekstra turutstyr og padleutstyr, bare for sikkerhetens skyld. Kvelden kom i en hytte i Hemsedal – god mat og god vin, og fantastiske samtaler til langt på natt. Neste dag ble det tur på fjellet, og padling. Kunne ikke vært bedre mht hvem de ga bursdagsgave til.

Padletur på Vannen. Sol og blikkstille vann! Irene ble med meg i Pacraften, og Ingvild med Monika.

Lunsj, ved en gammel bålplass. Monika kløver. Jeg og Irene ser på – og passer litt på maten.

Deilig å nyte utsikten. Meg, Irene og Ingvild.

Det blåste opp, og mørke skyer kom. Regnet rakk og å hente oss igjen.

Vel tilbake i hytta, så Fikk jeg beskjed om å pakke sekken igjen. Vi skulle litt lenger opp i Hemsedal og på et nyåpnet hotell. Det var her badetøyet skulle på. Vi ankom Fyri høyfjellshotell. Sjekket inn og hoppet i badetøyet. Varmt vann og gode drinker gjorde at en fikk slappet av etter en aktiv dag. Så kom finstasen på og vi fikk en bedre middag. Herlig dag og kveld.

Neste dag så hadde jeg fått beskjed at jeg kunne ikke reise før kl 15. Etter en bedre frokost, så skulle turtøyet på. Og ferden gikk til Hydalshjallen. For ei som liker de slakke fjellene på Hedmarksvidda – ble det noe brattere i dette terrenget. OG etter en herlig og lang kveld sist døgn, tok det noen minutter å gå seg inn. Men når kroppen kom i gang så gikk det unna. Men jeg kan jo nå skylde på aldere, har en tippa 50, kan en jo være litt støl og stiv.

Blir det regn – eller slipper vi å ta på regntøyet?

Vi ville ikke helt ut på kanten – for her var det rett ned.

Undertegnede måtte jo ha et eget bilde:)

Regnet kom. Undertegnede og Irene. Like blide og like jakker.

På vei ned skulle vi finne et lunt sted å spise – men da kom regnet, så vi dro ned i dalen igjen.

Rjukandefoss, her var det fint. Monika og undertegnede.

Vi gikk litt på oversiden av fossefallet, sola kom tilbake og vi fikk en pølselunsj.

Og så ble det bading på to av oss. Monika og jeg var ikke lenge under.

Veldig fornøyd med bursdagsfeiring, selv om det ikke var planen.

Selv om jeg ikke hadde tenkt å feire, var dette veldig hyggelige møter med noen av mine beste venner sommeren 2020. Takk for gaven, Ingvild, Irene og Monika.

MESTRING!

Mestringsfølelsen kan gå over i en lykkefølelse. Det er som om en har mange såpebobler inn i seg – de må ut og smilet blir større og latteren bare bobler over. Det er herlig å kjenne på selv og fantastisk å høre fjortisen!

Sommeren 2020 har for mange vært veldig annerledes – min har vært litt som den pleier og en del annerledes. For meg handler ikke dette om covid – 19, men om å være på tur med en fjortis. Vi er vanligvis på padleturer, fjellturer, i skog og myr om sommeren. Men nå var dette kjedelig for ungdommen – lange padleturer og bare opp på fjellet. I år så måtte det en del action til i naturen for å kalle frem det største smilet og den herligste latteren.

Den turen som satt i lengst og som fikk den beste latteren boblende frem var på fjellet, men ikke på beina – vi hadde god hjelp av 8 herlige huskyer. Turen var nok akkurat pass lang – så lang at vi ønsket at den varte dobbelt så lenge. Vi hadde lenge snakket om å kjøre med hundespann. Juli og starten på August har vært kjølig, noe som gjorde at det lå til rette for en tur med hundene fra Sjusjøen Husky Tours.

Bilen ble pakket med vanntette- og ull klær, overnatting utstyr ble med. Turen gikk til Hornsjø, 817 moh, ikke så langt unna Sjusjøen. Været var akkurat passe for hundene, 11 grader og vind. Vi fikk på gode fjellklær, og hundene ble spent for. Junior ville sitte i vogna først – så jeg fikk starte med å kjøre. Vi hadde fått en god gjennomgang av sikkerhet for oss og hundene. Lufta dirret av adrenalin, hovedsakelig for hundene – og litt fra oss. Så var vi klare. Tre spann à 8 hunder. 96 bein som bare ventet på å få legge i vei. Lydnivået var høyt, og når vi fikk slippe opp på bremsen var det som om noen slo av lyden – helt stille ble det, kun lyden av dekk som rullet over grus. Tenåringer kan være usikre. Min turkamerat var usikker og engstelig for ikke å mestre de åtte huskyene, og stoppe og styre vogna. Det å sitte i vognen var trygt og han sa tydelig i fra at han ikke ville stå bak og styre. Heldigvis så sa han ifra at nå vil jeg prøve. Etter to minutter hører jeg et jubelbrøl etter at vi passerte rett over den største vanndammen, og den som satt i vogna fikk sprøyten over seg – det var meg. Og ytringen; Søren, jeg skulle ha kjørt fra start!

Turen gikk på grusveier og traktorveier i Øyerfjellet. Humper og vannhull gjorde det ekstra spennende – og i fart over disse ble det en del plask og spruting – og latteren og småvin satt løst hos oss begge som var førstereis med denne type kjøredoning. Junior synes det var innafor at vi ikke skulle rundt disse hullene – men for hundenes skyld kjøre rett frem. Hundene ble varme, og vi kom til myrhull der vi stoppet og lot hundene drikke og kjøle seg ned. Tenåringen styrte vognen trygt, stoppet der vi skulle, roste hundene og snakket flott til dem. Man kunne kjenne på at den usikkerheten som var der i starten ble til økt selvtillit når han opplevde at han mestret å styre vognen, holde rett avstand og han opplevde at hunene hørte på han. Smilet ble bare større og større.

Dagens høydepunkt ble over myra, her hadde vi fått beskjed om å holde til høyre, selv om hundene gikk rett frem – for å unngå de største gjørmehullene. Bak fra vogna kom det en lyd, Hå Hå Hååå – og vogna svingte mot venstre. Da ble det lyd i mora også, og klar beskjed om å følge beskjeden om å kjøre mot høyre. Vi kom oss på rett vei, og det ble ropt ut bak – ååå, det var til høyre vi skulle!

Dette skal vi gjøre igjen. Vi har avtalt å komme tilbake til vinteren – og da på langtur. Dagen i dag ble på 16 km med hundene foran.

Fornøyd! Takk for oss. Herlig tur med Sjusjøen Husky Tours.

Etter turen ble det bålkos, varm saft og pinnebrød. Vi takket for oss og kjørte ned i Åstadalen. Turen gikk om kvelden, for at det ikke skulle være for varmt for hundene. Det begynte å mørkne, så vi fant en fin leierplass ved elva Åsta.

Siden det var junior sitt telt som ble med, satte han opp dette og jeg ordnet med stormkjøkkenet. Junior tok og ansvaret for bålet.

Kveldsmaten ble biffsnadder. Etter maten fikk vi jammen besøk, hyggelig det.

Det var hyggelig å sitte ved bålet i mørket å høre på kubjellene, men jeg var glad de gikk videre før vi la oss i teltet.

Neste dag våknet vi til strålende sol. Frokosten ble bra!

Vi fikk en padletur på Åsta før vi dro hjem. Vi var enige om at det hadde vært et veldig bra døgn. Mye mestring med å være i naturen.Og det aller beste var hundene og følelsen av samarbeidet der!

MAI, SNØ og SOL, alt lå tilrette for en siste spontan skitur på Hedmarksvidda

Så blide blir en når det er Mai, sol og herlig skiføre!

På Hedmarksvidda er det fortsatt snø – mye snø:) Egentlig var planen denne første helgen i mai å dra en tur på Vestlandet og få sjekket ut området min morfar kom fra. Men slik ble det ikke – så da åpnet muligheten seg for stuttreist friluftsliv i villmarka – i bakgården her i Løten. Kartet studeres over et område jeg er godt kjent i, men det er muligheter for å gå noe annerledes en det jeg pleier og dermed få en «ny» tur. Anbefaler alle å studere kartet over nærområdet sitt, og se om en kan gå turene noe annerledes enn en pleier. Og går du vanligvis i sti/skiløyper – test ut litt utenfor dette og. Duverden hvor mye fint du kan oppleve.

Monika og jeg bråbestemte oss fredag – og lørdag kl 16 var skia på.

Vi hadde pakket for overnatting ute under åpen himmel, tarpen var med tilfelle regn. Vi skulle og forbi en åpen koie enn kunne sove i. Så valgmulighetene hadde vi. Det har kommet en god del snø siste uka og landskapet ser helt uberørt ut. Ingen skispor og ingen andre mennesker er å se.

Det er bra hold i snøen, selv seint på dagen. Vi har ca 2 timer å gå med tung sekk denne ettermiddagen, så vi er glade for at det kun er et lite «sløsjlag» øverst – og ikke helt råtten snø. Mira, Irsk setter, er med – Bill måtte være igjen hjemme pga en dårlig skulder. Litt kipt å ikke ha med verdens beste turkamerat, men de to som er med duger og bra!

Herlig med sekk på ryggen og ski på beina -undertegnede

Vi følger løypetraseen et lite stykke og så skjærer vi ned mot en Yksnsjøen. Her begynner våren å gjøre seg gjeldene og bekkeløpene er åpnet seg.

Yksensjøen er en oppdemt sjø der hensikten var å skape et fiskevann i et område med få fiskevann. Oppdemmingen av øvre dela av elva Øksna skjedde i 1972. Det ble lite matfisk i vannet – et surt vann og dårlig med oksygen om vinteren. Der er satt ut ørret en rekke ganger uten å lykkes. Abbor ble satt ut på et seinere tidspunkt, og jeg tror det kun er mye smått i sjøen – det er ialefall det jeg har erfart.

Når vi kommer ned til sjøen så letter et par traner opp og lander litt utpå isen. Noen ender flyr bort til et innløp med åpent vann lenger nord, og en storspove (så ut som det) flyttet på seg. Vi går over demningen og ser om isen på den andre siden er trygg til å komme over bekken der. Bekken er åpen, men går greit å gå litt utpå og rundt. Vi har med tau og går en og en,i tilfelle enn skulle gå igjennom.

Nå er det bare å følge myrdrag dit en vil. Vi har hatt sol frem til nå, men ser at mørke skyer kommer og at det er nedbør som detter ned. Vi håper å komme frem til koia før regnet er over oss – det rekker vi ikke. På med jakker og så går vi på spennende spor.

Jervespor – her ser du at dyret har hel.

Det var en sålegjenger som hadde vært her ganske nylig. Sola hadde gjort dem store – men ikke så store at det kunne vært bjørn, det var jerven som hadde vært her. Alltid spennende og en stor naturopplevelse å gå på spor av en av de fire store:) Litt ekstra oppstemte kommer vi frem til koia. Nøkelen står i døra og ingen skispor – kun jervespor. Da var det ingen her.

Vi bestemmer oss for å ta middagen i koia, for så å se ann været hvor vi skulle sove.

Vi varmer opp kyllingvinger og brød. God middag på tur. Siden vi ikke hadde med salat, måtte vi ha en sunn dessert – banan og mørk sjokolade:)

Sola kommer og de mørke skyene drar sin vei:)

Klokka nærmet seg 20, og vi går opp på nærmeste topp for å se på solnedgang. Regnet har gitt seg og sola kommer frem – skyene går sørover.

Vi går jervesporene et stykke bakover – men så kommer de nedenfra siden mot Østerdalen -og vi skal opp på Nordhue.

Utsikt mot Rena og Østerdalen. Og et glimt av Glomma.

Både små og større bekker har åpnet seg, og det er mange myrhull. Mira får gå ned å drikke litt – her lukter det mye fugl og. Vi ser mye fuglspor. Orrfugl, Tiur og ryper ser jeg en del av i dette terrenget – men i dag er det kun sporene og liggegroper.

Mot Nordhue, 772 moh. Etter å ha hatt på 20 kg på ryggen, er det som å fly nå når vi går uten:)

Nordhue er en fjelltopp og et populært turmål og utsiktspunkt beliggende øst på Hedmarksvidda i Løten kommune, på grensen til Elverum kommune.

Det var her Helge Væringsaasen i årene 1886 til 1891 bygde hytten «Borgen» som rekreasjonssted og jaktslott for seg selv og sine nærmeste. I 1919 ble hytten overført som testamentarisk gave til speidergruppen Mjølner. Væringsaasen fikk også reist en bauta (varde) over sin venn Per Sivle på Nordhuetoppen. Det var etter sigende her Per Sivle fikk inspirasjon til sitt kjente dikt «Vardevakt»^:

Det høyrdest ved Nott eit Dunder på Dør.
Og husbonden vaknar, spring fram og spør:
«Kva er det som bilar?» «Jau no må de ut,
for Varden lyser på Høgenut.»
Og kvar mann visste i same Ande,
at no var det kome Ufred til Landet.

Og mennene Herklede på seg tok,
og skjold og Øks dei lyfte frå Krok,
dei hekta i Belte sitt gode Sverd,
treiv Spjot og Boge og skunda til Ferd.
For kom det dei, vilde Noreg herja,
so fanst det og dei, som vilde det verja.

Og alt som Varde frå Varde vart tend,
dei sanka seg saman frå Grend til Grend.
Og Fylkingen bygdest, og Veg han fann,
der fyre gjekk Hovding og Merkesmann.
Og Ufreds-Karen fekk jamnan smaka,
kva det hev seg at Vardar vaka.

Og gjev det aldri må verta sagt,
at Landet ligg utan Varde-Vakt.
Og logar kje Varden på Tind og Nut,
Han logar i Hjarta hjå Noregs Gut.
Ja, brenn du Varde, du signande, klåre,
bjartare, høgre fyr kvart eit Året.

På Nordhuetoppen finnes også Nordhue-senderen (ofte kalt Nordhue-masta), en 195 meter høy mast for overføring av tv- og radiosignaler. (kilde: Wikipedia)

Utsikt fra Nordhue, ned mot Yksensjøen og mot Gitvola. Gjerdegata er lett synlig!

Vi går litt ned, for å få bedre utsikt utover og for å få med oss solnedgangen.

På vei mot Nordhuehøgda og fin utsikt til solnedgangen.

Vi er ikke ved koia før nærmere 22. Da baker vi enkle kanelsnurrer med ferdigkjøpt pizzadeig. Veldig enkelt i panna, og veldig godt. Vi velger å sove inne, vi har jo tross alt båret med oss en liten pose vin og denne akter vi ikke å bære med oss videre neste dag. Så på en brisk på hver side av koia – mer en den anbefalte meteren i disse koronatider og med nysprita hender går skravla ivrig til langt på natt. Vi sov oss godt gjennom orrfugelleiken på myra nedenfor….

Neste morgen er det strålende sol. Og vi har sol gjennom hele dagen, selv om vi rundt oss ser mørke skyer. Vi må ha vært veldig snille:)

Først frokost, så pakker vi og rydder, får på solkrem og går videre. Nå går ferden mot Gitvola.

På myra nedenfor er det spor etter orrfuglleik . Vi skal nå gå en litt annen rute en det jeg pleier. Spennende å se hvordan det er her. Vi ser mye spor etter fugl på myrene.

Vi var spente på om vi kunne gå over alle bekker – eller om vi måtte vasse noe. Vi slapp å vasse! Fant snøbruer – og til og med en bru:) over Fiskbekken.

Det ble en liten pust i bakken, litt energi og vannpåfyll på brua.

På vei oppover. Bra føre oppover – feller er unødvendig. Vi er fornøyd med valg av rute og at vi gikk rett på glenna/hogstfeltet oppover. Lett å gå i bratt terreng.

Må stoppe å se bakover, ned mot Yksnsjøen og Nordhue.

Godt å slenge av seg sekkene midtveis opp til Gitvola.

Når vi fant glenna var det enkelt å krysse frem og tilbake.

Hvilke topper ser vi? Det er god utsikt 360 grader når en kommer over trærne . Det blåste litt på toppen, og enn kan se regnbygene rundt oss.

Nå er vi på historisk grunn. Det å overnatte på Gjetholen eller Gitvola 852 meter over havet, særlig sankthans natta, kan være litt skummelt. Dette var det lokale Bloksberg på 1500 og 1600-tallet. Det var her de mente at hekser og trollmenn samlet seg for å bedrive sine trolldomsskunster. De ble beskyldt for å ha vært på Gitvola for å drikke brennevin og ha seksuelle utskeielser, anført av den onde selv: Bucken graa. Mellom 1600 – og 1625 er det dokumentert 15 saker der tiltalte ble dømt til døde for trolldom her. 12 ble brent, en rømte og to ble frikjent. Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er nå satt opp en plate på toppen til minne over alle de som måtte lide her. På vei opp kan du gå forbi steinen Torshovgråen, som er en flytteblokk, som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Her er det trær som vokser i 100 år og dør i 100 år. Og trangt mellom de.

Så går veien nedover mot setergrenda ved Gitvola. Vi må ganske bratt ned, og vi kjører i gammelskogen der det er tett mellom trærne. Med tung sekk ble det en liten utfordring – får rotasjon i svingen og ble noen knall og fall. Siste biten ned mot setervollen var det nesten lettere å ta av skia og ake ned.

Veldig deilig å komme ut på setervollen. Nå gikk det enkelt og greit bort mot bilveien, som det har vært kjørt opp skiløype på. Vi følger denne veien de siste kilometerne til bilen. Seks timer på ski, og en god del klatring gjør at både 2 og 4 beinet var fornøyd. Herlig tur i nærområdet – litt, ikke langt, utenom der jeg vanligvis går! Ta en titt på kartet over området ditt og gå nye steder. En Stuttreistfriluftstur!

HYTTESKAM: Hytta – er det greit å reise?

Det er en rar tid vi er inne i… men og litt fint å oppdage nærmiljøet sitt enda bedre en det man kjenner fra før i disse koraonatider. Jeg vil påstå at jeg bruker nærmiljøet i egen kommune noe mer en gjennomsnittet… Men allikevel har jeg de siste ukene overnattet på nye steder, og oppdaget nye steder å gå. Og etter å ha studert kartet nøye vet jeg og hvor jeg vil utforske og dra på miniekspedisjoner denne våren og sommeren. Men allikevel så føler jeg en trang til å dra ut av kommunen… Hvorfor det? Og er det nødvendig?

Fra en stuttreist friluftstur i nærområdet påsken 2020.

For fra 20. april 2020 så ble hytteforbudet opphevet, men vi blir nøye instruert i at unødvendige fritidsreiser skal unngås. Men hvem bestemme og setter kriteriene for hva som er nødvendig… Skal en skamme seg hvis en drar på hytta? Vi dro på hytta 23. april – litt sånn i forlegenhet og annonserte det ikke høyt.

Endelig på hytta igjen – om enn med litt hytteskam….

Jeg vet ikke om vår begrunnelse er god nok for alle – men hytta hadde stått tom i flere måneder – og vi følte at det var greit å få sjekket at alt stod bra til med den. På vinteren så er det ingen som ser til området der den ligger – så greit å få et overblikk slik at det ikke var noe som kunne blitt mye å reparere eller noe lignende. I tillegg så var det noe behov å komme seg ut litt. Med «hele» familien hjemme hver dag er det ok å se noe nytt. Og der kommer spørsmålet mht nødvendighet – for vi er heldige mht hvor vi bor og hva vi har tilgjengelig hjemme. Relativt stort hus, stort uteområdet og skogen rett utenfor huset. Vi er ikke stengt inne i en liten leilighet i en storby. Vi kan gå ut, være fra hverandre både inne og ute.

Så med en god og en litt mindre god begrunnelse så dro vi av sted. Vi handlet alt i vår lokale butikk for ikke å eventuelt skulle kontaminere butikker på stedet vi skulle til. Pakket i sekker – puttet de to Irske Setterene Bill og Mira i bilen, sammen med ski og kjørte i vei. 3 timer, så var vi fremme. Fikk på oss skiskoa og gikk avgårde på ski. Selv etter en uke med herlig vårvær holdt skaren greit inn ved 13 tiden. Vi pakker oss inn og konstaterer at hytta står den, slik sikker de fleste andre hytte gjør, selv om en ikke fikk påsken der! Det fyres opp, vinduer settes opp – mye varmere ute enn inne. Og mens de andre blir på hytta, så tar jeg med meg hundene og går et par timer på ski – en herlig følelse og være her igjen:)

Junior er glad for å være på hytta, og når jeg kommer tilbake har han ordnet med en herlig sitteplass med reinsdyrskinn, smågodt og iskald cola. Kan livet bli bedre….

Når vi sitter der og ser utover kommer det 2 tranepar på vannet nedenfor, og vi får oppleve et fantastisk skue med tranedans – en herlig naturopplevelse. NB – jeg glemte igjen kamera – og mobilkamera er ikke noe bra med zoom…

Etter å ha sett på de en stund – flytter de på seg, lenger nord på vannet der det er en åpning i bekkeutløpet. Vi tar på skia og stikker ned for å sjekke spor og tykkelsen på isen.

Isen er i to lag. det øverste rimelig porøst, så ca 15 cm med vann og så et tykt islag (men enn bør ikke stole på det nå mht varmt vær og myrbunn i vannet). Men litt gøy da og leke med vannski disse dagene:)

Ble både utholdenhet og styrke på denne økta med utegym! Hjemmeskole.

Nå seint på dagen er snøen ganske så råtten og bikkjene er blitt rimlig slitne. De nyter sola og slapper av.

Så må en inn å gjøre ferdig skolearbeidet. Tidligere i uka så er så og si all teori gjort, så det er igjen praktiske oppgaver og gym, samt noe lesing. Så det hogges ned noen trær som begynner å bli dårlige, samt at det ryddes opp greiner som har blåst av eller falt av pga snø de påfølgende dagene. Heldigvis har ikke noe truffet hytta. Og junior fyrer større bål en det mora gidder – herlig!

Kveldsbål og opprydding etter greiner som hadde falt ned.

På morgenen kl 0600 så hører vi orrfuglen spille på vannet. Vi kan telle 8 stykker – det er fint å se på – igjen en stor naturopplevelse.

I tillegg til å rydde opp etter vindens herjinger blir det tid til turer. Fredagen blåser det en del og vi blir i bjørk og furuskogen. Bekkene begynner å åpne seg. Mange vårtegn nå!

Vi kom oss over bekken på en snøbru! Ser du nøye etter ligger det to svaner i iskanten bortest.

Selv om en skal være forsiktig med å fyre opp bål i disse dager – så anså vi det som trygt. Mye snø og vann. Så bål ble det og godt lunsj på dette. Kakao, andepølser og diverse tilbehør var godt etter noen timer ute.

Jeg har en mening med denne bloggen, samt Instagram – nemlig å inspirere flere til å bruke naturen. Disse dagene så har jeg følt litt på hytteskammen og kun lagt ut bilder der en ikke kan se hvor vi er – vi kunne like gjerne vært i skogen og fjellene hjemme. Trodde egentlig ikke at jeg skulle føle det slikt. Men en leser og ser så mye på nyhetene denne tiden. Men etter et par dager på hytta så gikk denne skammen over – hvorfor? Tja, enn ser jo at det er mange som drar på hyttene. Mange kommuner ønsker hyttefolket velkommen. Vi har ikke vært på steder der vi treffer andre innendørs. Vi er friske. Og skulle vi bli dårlige så rekker en av oss å kjøre oss hjem for legehjelp – så sant det ikke er noe akutt og alvorlig. Vi har kun gått snille og rolige turer for å unngå ulykker. Så ja, hytteskammen har gått over for min del. Men jeg skal være forsiktig, vi vaskker hender og spriter når vi er ute der andre og kan være. Så de to siste dagene av denne hytteturen dro vi opp på snaufjellet. Pappaen vil ikke på bilder – men han er med:) Og mammaen er kjempestolt når avkommet vil gå lenger og høyere en det som var planlagt!

Junior skulle gå lenger en planen – da henger mamman seg på!

Vi kom oss til denne stenen i år og – her har vi vært hver vinter siden junior var 1 år!

Bill fikk være med på fjellet siste dagen – gammel hund tåler ikke å gå i råtten snø. Men denne natta hadde det vært kuldegrader:)

Glad for at jeg utfordret hytteskammen, samtidig som vi tok våre forehåndsregler.

Så vi dro til Vingelen med litt hytteskam i bagasjen – men la den igjen der oppe! Takk for at vi fikk reise på hytta igjen, kjære helseminister – du har gjort en fantastisk bra jobb så langt i denne rare og vanskelige tiden!

Årets første padletur! Påsken 2020

Svaberget ved Fløta! et av barndommens badesteder:)

Påsken 2020 ble ikke som noen hadde tenkt. For stort sett hele Norge så er det hjemmepåske. I en rar tid der virus på en måte styrer kloden, er det fint å kunne være ganske alene i naturen. Packraften har vært pakket ned i noen måneder. Men palmesøndag så var det overskyet nede i bygda – og så en opp mot fjellet lå tåka der oppe. Skia fikk stå i dag, vannene her nede er fortsatt islagt – men Svartelva den er åpen!

Min hjemkommune, Løten, har mye natur – og jeg har mange muligheter alle årstider. I dag så ville ikke noen andre på to bein være med, så da pakka jeg sekken, Bill på fire bein ble med. Fra huset må jeg gå ca 2 km. Vi går igjennom skogen, så forbi et lite byggefelt – i disse tider er det hyggelig (egentlig alltid da) å ta en prat med kjente over hagegjerdet. Så går vi forbi skola ( der jeg jobbet for inntil 5 dager siden – se forrige blogg om du lurer på hvorfor jeg ikke jobber der), det er litt rart. Verden er helt andreledes nå en da jeg sa opp…

Så er vi nede på Fløta. Det er litt snø igjen i skogen – men kun rester. Over brua og bort til Svaberget på Fløta. Vi skal padle en rolig tur, denne kan en padle så sant elva er åpne. Nedenfor og ovenfor der jeg skal padle må det være mer vann – samt her er det stryk en må bære forbi. Siden jeg er alene i dag så blir det en kosetur og jeg gleder meg til årets første padletak.

Svartelva. Nå er det bare å få frem båten!

Og blåse opp. Veldig effektiv den blåsesekken:)

Packraften blåses opp. Og settes på elva. Bill oppi først, han får et liggeunderlag i båten mht at vannet er kaldt. Hadde junior blitt med som var planen, hadde vi nok hatt på våtdrakter under mht full packraft med to mennesker + en hund. Men nå som jeg skal padle rolig vann, med en hund som elsker å padle, i en båt som er veldig stødig – og jeg har tatt årets første bad ute, så har jeg kun ullundertøy under.

Så kommer jeg meg oppi og. Første åretak – magisk og herlig. Endelig på vann igjen!

Vi padler oppover elva, fra Fløta mot Storefløta. I ungdommen så svømte jeg ofte denne strekningen, også med hest. Strekningen er ikke lang – ca 30 minutter frem og tilbake i packraften.

Vi padler ganske kjapt forbi en beverhytte. Langs hele strekningen er det tegn på at beveren er aktiv i området. Vi padler litt opp en liten sidebekk. Jeg hadde håpet å komme ut på en stor myr her. Men en beverdemning gjør at vi snur.

Elg! Når en padler stille på elva, kommer en tett på naturen.

Bill ser plutselig opp til høyre. Jeg kremter – og da setter den seg i bevegelse. En Elg har ligget ved siden av elva – men så oss og reiste seg. Fantastisk å sitte på elva rett ved siden av, den er stor når enn ser rett opp på den. Når jeg kremtet begynte den å løpe. Det tar litt tid å få opp kamera – men fikk et par bilder før den ble borte bak neste sving.

Svartelva bukter seg, og på dette stille partiet er det fint å padle. dette er en nærtur for mange som bor på Ådalsbruk. Jeg har padla her med kano, kajakk og til og med rodd i en liten leke gummibåt. Så her trenger en ikke dyrt utstyr. Men husk å ha på redningsvest. Jeg tror junior syntes det morsomste var å padle en leke gummibåt her på sommeren, da kan en hoppe uti og la seg flyte nedover.

Det er mange småfugler som synger, og Svarttrosten synger sin fine sang. Mange fugler har begynt å komme nordover. Jeg ser mange Stokkender og Kvinender. Rett før en sving hører jeg trompetstøt og rett etterpå kommer to traner flyvende. Det er majestetisk å se de store fuglene komme seg opp i lufta.

Elva blir grunnere, og litt stryk. Her er det for grunt til å padle.

Får litt fart nedover det øverste stykke av padleturen.

Så er vi ved snupunktet. Skal en lenger opp må en nå bære et stykke. Vi har padlet helt opp til steinene, for å få leke litt. Gøy når strømmen tar fatt i båten:) Selv om vi nå padler nedover samme strekket, så endre naturopplevelsen seg. Alltid fint å se en sak fra to sider:)

Det er noen fine store og gamle furutrær ved elvebredden. Ved dette pleide vi å raste når junior var liten.

Her måtte vi dukke litt, for å komme under.

Når vi nærmer oss svaberget vi startet ved, så smeller det et stykke foran oss. Det var beveren som sa hei (eller kom deg vekk).

Vi kommer rundt siste sving, Bill er klar til å gå å land igjen. Han blir litt skuffa når jeg padler litt forbi… Men det var kun for å få et bilde fra andre siden.

Vi hopper i land. Eller Bill gjør det. Jeg krabber litt mht at det ikke er fast grunn under packraften…

Jeg pakker sammen og svinger sekken på ryggen. Bill i bånd, og vi rusker hjem.

Selv om det er en del bebyggelse et lite stykke unna, er det som å være i villmarka. På denne lille turen, en stuttreistfriluftsliv tur, sitter jeg igjen med flotte naturopplevelser. En stile og rolig palmesøndag i en litt rar veden – 2020. Jeg har iallefall holdt god avstand til folk. God påske!

Litt historie fra området – fra skilt som står ved Fløta. Ådalsbruk var det største industristedet mellom Oslo og Trondheim tidligere. Nesten ikke å tro hvor mye bebyggelse det var her tidligere langs elva. En ser tufter etter husene, men jammen har naturen tatt området tilbake.

Hva gjør jeg nå?

For et par uker siden fikk jeg hjertebank – ikke bare litt men hjertet galopperte av sted når jeg kom på jobb… Og på natta våknet jeg av å ikke få puste ordentlig. Ikke noe fysisk galt – men et lite angstanfall… JEG? hvorfor det og jeg som opplever meg selv som ganske sterk både fysisk og psykisk…. I tillegg var jeg forkjølet, og valgte å ta det rolig hjemme et par dager, men måtte på noen møter og få skrevet noen rapporter!

Fredag ettermiddag samme uke tok jeg med Bill og Mira og stakk opp på fjellet. Tåke og lite snø nede i bygda – 20 minutter med bil og en helt annen verden. Sol og meteren med snø. Hedmarksvidda!

Jeg spenner på meg fjellskia, etter 5 minutter i løyper (som er perfekte) kan vi gå i uberørt natur. Når vi kommer på toppen er det en flott utsikt utover tåkehavet – jeg kjenner roen komme.

Her på Hedmarksvidda trives jeg aller best om vinteren. Utenfor løypene treffer jeg neste aldri andre. Kun dyrelivet – det jeg ser oftest om vinteren er rype, skogsfugl, hare og rev.

Jeg står på toppen og ser utover – nesten normale hjerteslag og pulsen senkes (ble litt økning i løssnøen oppover). Dette er terapi for meg – bli litt sliten fysisk og få roen i hodet. Utenfor løypene får hundene løpe løs, i dypsnøen holder de seg i nærheten – selv med mye jaktinstinkt og fugelukt.

Vi blir en stund på toppen og nyter synet, og lar roen senke seg. Så kjører vi ned på baksiden.

Vi kommer på et fint myrdrag, går sakte, tungt og rolig i løssnøen – herlig.

Tankene spinner i hodet, selv om jeg prøver kun å fokusere på naturen og bevegelsene mine. Det er så mange oppgaver enn skulle ha løst på jobb, så mange lovverk som skal oppfylles, ønske fra eiere om økte resultater – samtidig som kommuneøkonomien skal strammes inn, så mange krav fra mange parter at det oppleves som et stort og økende krysspress.

På tur så er bål og rasten der noe av det beste. Sitte ved bålet og la tankene fare.

Tyribål, jeg drikker ikke kaffe – så blir kakao på meg:)

Denne dagen fikk jeg ikke tankene ut av hodet – og måtte rydde litt der. Jobben min er det tankene kretser rundt, som rektor, på en fantastisk skole; herlige barn, engasjerte foresatte som ønsker det beste for sitt og andres barn – som stiller opp og bygger gode relasjoner, ansatte som gir mer enn en kan forvente. Jeg har ingen ting å klage på egentlig. En jobb der jeg kan få så mange klemmer jeg vil hver morgen, men og få konstruktiv kritikk på områder vi kan bedre.

Viktig med gylne øyeblikk og gyldne tanker….

Etter 5,5 år på samme skole så er det hyggelig å tenke tilbake på alt det flotte som har skjedd. Vi har bygget er sterkt team rundt elevene og deres læring. Gode læringsaktiviteter, gode rammer og standarder som har kommet til etter prosesser der data er analysert, opprettholdene faktorer er funnet på områder vi er gode på og områder som vi måtte utvikle, bruk av forskningsbasert kunnskap – før vi har satt inn tiltak. Vi har hatt tilsyn fra fylkesmannen på skolebasert vurdering – fikk ingen avvik og fikk dokumentert at vi er datadrevet og at det settes inn tiltak som er knyttet til forskningsfunn. Noe av det som gjorde at vi kom så godt ut av det var at rektor prioriterte mye tid ute i klasserom sammen med elever og ansatte.

Stolt av mine medarbeidere og at vi fikk denne lederen i Hamar Arbeiderblad 22.12.18. Vanvittig takknemlig for alle de dyktige medarbeidere som bidrar:)

Min arbeidssituasjon om dagen er helt annerledes en for et år siden. Etter at jeg kom tilbake på jobb i desember etter permisjon, har jeg kun rukket å være i klasserommene i ca en time tilsammen. Og det er her rektor bør være en del, for å kunne drive god ledelse på alle områder; utviklingsledelse, relasjonledelse, verdiledelse osv…. Hva har endret seg som gjør dette? Nå kan jeg fortelle at det begynte før desember 2019 – har sakte men sikker blitt sittende foran PC`n mer og mer. Prøvd å finne gode løsninger mht at økonomien har blitt svakere og svakere. Men nå så ser jeg egentlig ingen løsning… innenfor det som jeg har av kunnskap og lovverk – annet enn å spare på lønn. Men det skriker imot inne i meg å bygge ned tiltak mht skolemiljø (noe vi har begynt dette skoleåret), eller å gjøre om skolen til en fådelt skole. Tenker at er fådelt løsningen, så må det en leder inn som ønsker og ser fordeler med det i en skole med rundt 120 elever.

Viktig med en retning – jeg skal rett mot sola for å komme dit jeg har planlagt:)

I skole så er verdien vi skaper læring – hvordan måles det og hvor er vekstpunktene? Det å måle læring er nesten umulig – for hva har en lært, og hva er viktig læring? lesing? regning? være en god venn? omsorg? respekt? ansvar? lære å lære? Men det jeg vet er hvor vekstpunktene i læringsprosessen er – som jeg som leder kan påvirke til det bedre. I mitt møte med ansatte kan jeg påvirke kvaliteten i alle relasjonene og møtepunkter som er mellom mennesker i bedriften. Så i møtepunktene:

leder – ansatt
ansatt – ansatt
ansatt – elev
elev – elev
skole – foresatt
skole – lokalsamfunnet

Har jeg en mulighet for å øke kvaliteten. Skal vi i skole utvikle oss – er det vi menneskene i den som må utvikles. Og det som skjer mellom disse møtepunktene får en økt kvalitet. Nå opplever jeg et stort press og at krav og ressurser vi har, ikke helt holder takten. Vi som skole har flere lovverk å forholde oss til, samt mange kapitler og § i Opplæringsloven. Hva som er den viktigste loven/§ er det som sirkler rundt i hodet mitt ved bålet….

Hvilken retning skal en ta… Hvor har rypa gått?

Opplæringsloven sier noe om elever pr lærer, den sier noe om retten til tilpasset opplæring, noe om tidlig innsats, og noe om det psykososiale miljøet for elevene. Vi har Offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven ++++ Politikerne har satt mål for skolene i kommunen. Og vi måles hele tiden mot andre skoler. Jeg synes det viktigste er å måle oss mot oss selv, for så å bedre ens egen prestasjon. Og når ressursene ikke helt strekker til – hva er viktigst?

Med disse tankene i hodet så spennes skia på og vi setter kursen tilbake. Noen svar hadde jeg ikke enda – og hvor jeg skulle gå viste jeg mht retning på skia, men ikke mht jobb..

Så med nok en natt der jeg våkner og opplever at jeg ikke får trukket pusten – er det naturen som blir redningen. Denne lørdagen er det tåke på Løtenfjellet. Men med kompasset på plass og veldig kjent terreng legger jeg, Bill og Mira ut utenfor løyper – og uten noen andre i samme område. Det blåser bra og lite sikt.

Tankene er med – en liten tanke som går på misunnelse har sniket seg inn, og det er egentlig ikke bra eller særlig edelt! I nabokommunene så har middelsstore skoler på samme størrelse som regel en assisterende rektor og merkantil resurs. Hos oss skal det meste løses av rektor. Og denne rektoren opplever å ikke strekke til med å være den lederen en ønsker og har kunnskap om – som kan utgjøre en forskjell. Med 23 medarbeidere som skal følges opp, i tillegg til times-vikarer går timene fort.

I en rapport fra Fafo så beskrives at det er flere en meg som opplever at rektorrollen har endret seg, et stort arbeidspress og som er usikre på om dette er fremtiden.

https://forskning.no/skole-og-utdanning/faerre-vil-bli-rektor/1640213

Og 12 leger i Tromsø advarer mot å bygge ned skole og SFO. «Tidlig innsats er noe av det viktigste arbeidet vi som fastleger kan bidra til for å hjelpe vanskeligstilte barn og ungdom, men det virkelige arbeidet gjøres i hjemmet, på skolen og i barnehagene. Barn er på skolen og SFO hoveddelen av hverdagen sin. Der interagerer de med andre barn og voksne, og utsettes for små og store utfordringer. Mestrer de der, kan det kompensere for mye svikt på hjemmebane. Lærerne, rektor, sosiallærer, skolesykepleier og SFO-ansatte får en ekstra viktig rolle når foreldrene blir syke, svikter eller faller utenfor av andre årsaker. Derfor vil et skolekutt først og fremst ramme de sårbare barna.»

https://nordnorskdebatt.no/article/skole-sfo-skal-bygges-ikke

Bare siden i går har litt snø, tåke og vinn pyntet trærne. I dag så er det sørsiden av trærne som er dekket med rim/snø. På denne årstiden har det pleid å være nordsiden…

Har funnet ut at jeg bør nok sjekke helsa litt – og bestilt en legetime.. Men innerst inne så vet jeg hvor jeg skal.

Jeg tenker at nå får jeg sette meg selv først. Med dårlige ressurser så går det en stund å jobbe mye, men på sikt så løser ikke det annet en en meget dårlig samvittighet. Samme hvor mye jeg jobber – så klarer ikke vi å fylle alle krav og forventninger. Vi klarer heller ikke å gjøre alt det en vet fra forskningen sin side virker. Men vi får gjort mye. For meg blir det et verdivalg.

Vi fortsetter nedover i løssnøen. Det er så mildt at snøen fester seg i store snøballer på hundene. Pelsen til Mira er den verste – hun fylles helt opp, og må hjelpes med å få den vekk. I dag så velger begge to å gå hovedsaklig i mine skispor – tungt!

I avisa, Hamar Arbeiderblad, har lokale politikere skrevet om hvilken vei skolene kan ta mht strukturer i kommunen. Jeg håper det høres på henne som sa at nå må de legge bort partiprogram og se sammen på hva som er best mht de ressursene kommunen har – fint om noen tør det.

Vel ned på sjøen, så har jeg to slitne hunder. Så vi deler matpakka før vi bestemmer oss for hvor vi går videre.

Vi må oppover samme hvilken vei vi tar. I tåkehavet så blir det også ganske likt, så vi velger å ta sporene våre opp igjen denne gangen. Slitne hunder og en på to bein som ikke er helt i form..

Bill leder an oppover. Inne i skogen her lukter det skogsfugl:)

Vel oppe så har jeg også bestemt hva jeg gjør. Sjekker først at det ikke er noe mer galt en litt stress og redsel for ikke å være god nok mht hva jeg har satt meg som mål – og mine verdier.

Noen uker etterpå, ny tur på Hedmarksvidda. Jeg har skrevet min oppsigelse, men trenger å lufte kropp og hoder før en endelig avgjørelse.

Sola gir fine skygger – et speil av virkeligheten.

Et herlig tyribål og på det varmest det lunsj og vann til kakao. Og ja, jeg bærer med meg krem.

Med godt turfølge og kakao i koppen så lar jeg tankene fly igjen. Jeg ønsker meg god nattesøvn igjen og et hjerte som ikke galopperer av sted. For meg blir dette et verdivalg. Frisk helse, ikke gå på bekostning av det jeg tror på og kan om forskning på skole, samt tid og overskudd til familien.

Og så får tiden vise hva jeg gjør videre Og for skolen er det godt å få inn noen som kan se litt andreledes på tingene.

Smilet er fortsatt litt stivt – men kommer seg:)

Tilbakeblikk til en vårdag i 2019

I dag så regner det ute. Hele januar har egentlig vært veldig rar. Varmt i forhold til det vi på Hedmarken er vant til. Fønvinder, fantastiske perlemorskyer, regn men og sol. All snøen som kom nede i bygda er barte, men kun litt opp i bakkene – på Budor er det fantastisk vinter. I kveld så dro vi opp dit – skulle trene i bakken. Men i dag var det strømbrudd – så turen gikk ned i bygda igjen. Ble så sittende å tenke på en spesiell vårdag i mai. Da det kom en pollensky.

Etter en lang dag så gir friluftsliv og det å være i naturen ny energi til både kropp og sjel for meg. Mosjømarka i Løten er en av stedene jeg besøker jevnlig året rundt. Kort avstand fra der jeg bor, samtidig som det gir følelsen av å være i villmarka.

En onsdag i mai, kl 1500, ute var det sol og varmt. Inne på kontoret var det også varmt, og klamt … Tanken slo meg at i dag må vi utnytte en av de første sommerdagene. Så planen ble å ta med familien ut på padletur og spise middag ute – aberet var at de ville og utnytte dagen før regnet skulle sette inn – men ikke på tur.

Heldigvis har jeg en turkompis som aldri sier nei, Bill. Han er en 7 år gammel Irsk Setter.

Så vi kaster i oss litt mat, tar med sekk, padleårer, flytevest og oppblåsbar båt (packraft)t i bilen. Etter 10 minutter parkerer vi ved Stålsetra i Mosjømarka. Jeg slenger sekken på ryggen og går denne dagen på sti langs Stålsetertjernet. Solen skinner mellom stammene til furutrærne og jeg kjenner stresset slipper og kan senke skuldrene.

Det er Bill og meg, og fantastisk fugleliv- samt noen mygg. Vi ser lom, ender og trane. Småfuglene synger. Og det lukter skog. Langs stien kan en se rester etter tidligere brukere av marka, fangstgrop for elg. Vi går ca 2,5 km til Mosjøen. Akkurat langt nok til at vi ble varme, og lysten til å teste ut badevannet kom. Bill var førstemann utti, og jeg rett bak. Akkurat varmt nok vann til å svømme 10 tak.

Fem minutter tar det å fylle packraften med luft ved hjelp av blåseposen.

Bill er førstemann igjen og legger seg tilrette foran. Jeg setter sammen padleåra og finner min plass.

Endelig, noen kraftige tak og vi er midt på vannet. Blikkstille, sol og så hører vi Lomen skrike. Magisk. Vannet er ikke så stort, men har flere fine plasser hvis en vil stoppe. Min favorittplass er ved gapahuken, i dag padler vi bare forbi.

Jeg drømmer litt tilbake til seinvinteren da vi lå i hengekøyer her og hørte orrhanene spille. Det er en åpen koie her og, samt to låste koier som en kan leie/låne.

Vi kommer oss rundt Mosjøen, fester båten på sekken og går tilbake til Stålsetertjernet. Setter båten utpå, det er fortsatt blikkstille vann og sol.

Den eneste bevegelse i vannet er noen småfisk vi skremmer langs kanten. Dette er et lite tjern, så vi padler først en runde rundt, for så å padle rett over. Halvveis over blir jeg sittende å se på skyene som kommer, det ser ut som om det blir tordenvær og regn. Men en sky er spesiell, både i form og farge. Den er gul… Det tar en liten stund før jeg forsto hva det var, en pollensky fra grantrær! Så kommer vinden og skyen kommer nærmere, og jeg blir sittende fasinert av det vinden forårsaker, når den blåser bortover skogen langs tjernet fyker det pollen i kjempestore mengder.

Straks blir vi innhyllet i en gul tåke, og jeg må ta på solbrillene igjen for at øyene ikke skal klistre seg sammen. For meg var dette en magisk naturopplevelse. Når skyen har passert og mye pollen har lagt seg til ro, er Bill og jeg gule. Det samme er båten. Vi kommer oss over tjernet, og finner oss en plass å gå i land, det er litt utfordrende med bløt myr. Så pakkes båten ned i sekken. Padleårene stikker opp på siden. Vi klatrer oss opp til stien, så begynner regnet. Kraftig først, så roer det seg – og vi hører det rumler og buldrer langt borte. Den siste kilometeren til bilen går unna, og vi er akkurat inne i bilen når tordenværet kommer over oss. To fantastiske timer er over, og en mektig naturopplevelse lagres i minnet. #stuttreistnaturglede #nærfriluftsliv

Om å forberede seg til å logge på hverdagslivet igjen…

Skitur på Løtenfjellet!

desember var permisjonen min over! Mandag 2. desember var det tilbake på jobb som rektor. Det var om å nyte de siste dagene med strålende vintervær. Og så gjøre en oppsummering på om målene med denne permisjonen var nådd.

Bill, gamle gutten er fortsatt i slaget. Herlig eventyrlandskap på Hedmarksvidda. Her ved Svaen. 29.11.19

De siste dagene i november var det strålende sol, og med bra med snø i Løtenfjellet ble de tilbrakt der med fjellski og hunder.

Et av målene mine med permisjonen var å skrive en bok. Den er påbegynt, men ikke i nærheten av å være ferdig. Men tenker at det kommer sikkert tid for den. For jeg valgte å være mye ute og skrive om det. Og dermed så ble bloggen «stuttreistfriluftsliv.no» til. Gøy og lærerik prosess å starte en blogg.

Et annet mål var å få skikk på en rygg som har kranglet et par år. Først en stor prolaps, og så et yrke som har blitt mer stillesittende en jeg skulle ønske meg. Litt mye innrapporteringer og mye jobb med å effektivisere drift etter budsjetter – uten at det går utover læringsmiljø og læring, har gjort at jobben har gått fra å være en del ute i klasserommene og læringsarenaene til å sitte mye foran pc`n. Noe som ikke var bra for denne prolapsen, som da trykket på isjiasnerven. Og ja, ryggen har blitt kjempebra i perioden over 5 måneder der jeg kunne bevege meg ute når jeg ville og trengte det – og kunne ligge helt flatt når jeg trengte det. Og 4 økter i uka med styrke og bevegelighet. Da gikk det og greit med korte økter foran pc`n:)

Men så tilbake til de siste dagene i november. 29. november var det strålende sol. På fjellet så var det bra med snø. Jeg tok med de to Irske Setterne Bill og Mira. Vi startet ved Budor, gikk løypene opp til Svaen – for derfra å gå utenfor løypene bort til Målia. Det er en verden enn går helt alene i! Men stort settskiløpere på Løtenfjellet, de aller fleste går i fantastiske skispor som kjøres opp der.

Utsikt mot Gitvola på Løtenfjellet. 29.11.19

Vi snur ved Målia. Nå kan vi gå skispor tilbake til Budor, men velger å gå samme vei tilbake Med korte dager i november, så blir lyset fantastisk når klokka nærmer seg 15. Da er et av de fineste stedene jeg vet om Svaentoppen. Så vi stopper på nedsiden av den og nyter mat og solnedgangen.

Det mørkner, og en gyllen stripe sees opp mot fjellet!

Etter nærmere fire timer på tur, der en ble brukt på å se på solnedgangen og spise, setter vi snutene hjemover. Hundene er glade for å gå i løypene igjen. Blir tungt i løssnøen. En herlig tur var det – og flere skal det bli i vinter. Selv med et normalt hverdagsliv igjen.

Sommerminne. Padletur i Hodalen.

Det er nå slutten av november. Jeg har snart hatt 4 måneder permisjon fra jobben som rektor. Om en uke er jeg tilbake i hverdagen. Med tåke og litt regn sitter jeg i dag og blar igjennom bilder fra sommer og høst 2019. For meg går sommeren 2019 inn som en supersommer og høsten som en superhøst. Det begrunner jeg med at jeg har fått gjort mye av det jeg liker denne sommeren. Samtidig så har de jeg bor sammen med fått gjort mye av det de liker. Vi har også gjort mye sammen som vi alle liker, nemlig å være ute i naturen. Et av de fine minnene er fra padleturen i Hodalen i August.

Jeg og min lille familie har en tradisjon med hver sommer å padle gjennom Hodalen i Tolga kommune som ligger i Nord – Østerdalen. Det har vi nå gjort i flere år. Her opplever en både kort vei opp til snaufjellet, strålende sandstrender og et yrende dyreliv. Vi er Ole, Kristian, meg selv som heter Heidi og hunden vår Bill.

Vi startet i strålende solskinn fra Nørdersjøen på ettermiddagen 3. August 2019. Kristian og jeg i kajakkene våre, mens Ole hadde med Bill i packraften.

Nydelig sandstrand ved starten av turen, vi måtte begynne med et bad

Denne sjøen kan en padle rundt det hele eller padle rett til der Luråa starter. Seint på sommeren kan det være lite vann i noen partier av denne åen. I år måtte vi ut i bekken og dra båtene de første 30 m, junior synes dette er kjempegøy – ikke minst fordi det er litt synkesand der. Så er det opp i båtene igjen.

Med lite vann i bekken så sliter Ole og Bill mest med packraften og må gå i elva noe mer enn oss andre to. Når vi får holdt oss oppe i båtene så er vannet klart og det er en opplevelse og se all fisken. Fisken er ikke så stor i elva, men vi ser flere slag: harr, gjedde, sik og ørret. Vi så sikkert 70 fisker på turen nedover. I vannene er det tatt stor fisk, vi hadde med oss fiskeutstyr, men denne gangen ble det ikke benyttet. Det er mest stas å padle først og junior får den æren. Han ser flere fisk og fugler enn oss andre. Vi ser også ferske tegn etter bever og en beverdemning er under bygging.

Når vi kommer ut i neste sjø, Drengen, er det igjen en sandbank. Her så flyr det opp to gråhegrer. Dette er siste gang vi trenger å gå ut av båtene. Drengen padler vi rett over og inn i Strømmen og Håen, her er det litt trangt igjen og i sivet er det fisk som plasker foran kajakken, og en andefamilie som er kjappe over på den andre siden. Videre padler vi inn i Asmaren.

Vi trener ofte på å snurre rundt med kajakkene og komme oss ut under vann, tømme kajakken for vann og komme oss opp igjen. Dette er en herlig lek i vann, men nå snurrer junior rundt på ordentlig for første gang. Vi blir alle ganske forfjamset. Vi er kun fem meter fra land, så junior svømmer inn og jeg tauer kajakken til land – der snur vi den og tømmer den for vann. Junior padla i våtdrakt og er kjapt i kajakken igjen. Vi pakker alltid i vanntette poser – og de var vanntette, sovepose og klær var fremdeles tørt!

Lek med kajakkene er viktig for å lære å håndtere uforutsette hendelser. Barn har fantastisk balanse!

Så padler vi det siste stykke forbi øyene Hesten, Merra, Føllet og Fjordføllet og til en herlig sandstrand nord på Storholmen. Her slår vi leir for natta. Strålende sol og varmt enda det er i August, vi er nærmere 800 moh og klokka er nesten 20.00, så vi kaster klærne og tar et bad, herlig! Teltetene settes opp, vi koker vann og spiser en sein middag.

Sola er i ferd med å gå ned og solnedgangen er bare å nyte. Vi orket ikke å fiske og kryper ned i soveposene.

Jeg hadde selvfølgelig drukket for mye te på kvelden og må ut igjen litt over midnatt. Jeg blir bare stående å nyte det trolske synet, en rød rand i horisonten, alvene som danser på blikkstille vann – venter bare at Nøkken skal stige opp…

Vi våkner til strålende sol og alle fire tar et forfriskende morgenbad før frokosten inntas.

Vi pakker og padler videre. Vi er enige at gutta denne gangen padler alene gjennom Hølet (en lokal fortalte at navnet kom av at her fryser det aldri på vinteren) og inn i Stikkelen, og deretter videre inn i Storsjøen – der ferden ender. Vanligvis så har vi med to biler og parkerer en i enden av Storsjøen, men denne gangen hadde vi bare en bil. Jeg padler ruta vi hadde tatt i går motsatt vei. Gutta har en fin padleøkt nedover, de går i land på holmer og skjær.

Jeg padler oppover igjen. Det blir noen turer ut av kajakken. Mye fisk ble observert til stor glede i åen denne dagen og, beveren hadde jobbet hardt på demningen sin, og jeg måtte ut av kajakken for å komme over den.

Når jeg kommer nesten opp til Nørdersjøen igjen så ser jeg plutselig en elg på høyre side foran meg, jeg stopper opp og holder meg i ro. Hun spiser planter i elva og jammen dukker det opp en elgkalv. Jeg er heldig med vinden og blir sittende en god stund å se på dem. Når jeg lirker frem kamera så blir jeg oppdaget og de forsvinner inn i småskogen

Jeg kommer meg tilbake til stranda bilen er parkert ved, her er det tre småbarnsfamilier som nyter dagen ved vannkanten. De hadde bygget et imponerende sandslott, og tror det var fedrene som var mest stolte av byggverket.

Jeg får lastet ut av kajakken, og løftet båten på taket og drar for å hente gutta. De har stoppet ved en fin steinstrand og junior veiver ivrig der han står oppå kajakken som er opp ned i vannet.

Et supert #ferieminne fra sommeren 2019 har vi med oss!

Bål, mat og skiturer. Vingelen 15. – 17. november 2019.

Noe av det fineste jeg vet er å sitte ved et bål!

Med noen dager der snøen har dalt ned i fjellet, så dro vi en tur opp til Vingelen og områdene der. Nå skulle skia få luftet seg i 3 dager.

Skispor på vann. Husk å sjekke isen tidlig på vinteren!

Vi velger å gå over vann og i myrterreng. Isen testes siden vi kun er i november. Her oppe i Nordøstredalen har det vært kuldegrader lenge og isen er tykk(over 15 cm alle stedene vi testet), men i to lag enkelte steder. Stålis.

Siden det har vært tåke noen dager og trærne er dekket med våt rim, velger vi å ta med noe tør ved på turene for å få tent på enkelt. Man trenger ikke det, men må jobbe noe mer med å få tørr opptenningsved!

Vi finner fine plasser innover myrene. Det er ikke mer snø en at skia tas av og vi kan gå å finne mer ved.

Vi finner tørre greiner av furu, en god del av dem lukter det himmelsk av, TYRI!

Junior har ansvaret for å fyre opp bål på tur. Målet er en fyrstikk. Det går greit med tørr oppfyringsved og never. På denne turen skal vi ha karbonader med stekt løk. Vi varmer og vann, to skal ha kakao og en skal ha kaffe. De to firbeinte skal få hver sin karbonade når vi andre har spist.

Først stekes løken. Løken ble kuttet opp og lagret i sekken med litt smør. Bare å helle rett i panna ute.

Vann i kjelen må vi ha. Noen er veldig glad i å bruke øksa og får jobben med å hugge hull i isen.

Vann kokes og karbonadene stekes. Løken får hvile seg litt.

Løken legges i panna på slutten, og brødene får varme seg litt.

Da er det bare å nyte. Mat på tur smaker bra. Og aller best den du lager på bål!

Oppvasken tas på bålet. Kok ut panna, så er den klar til neste gang!

Bålet får brenne ut. Prøv å lage minst mulig spor i naturen. Her vi har laget bålet, tar vårflommen i bekken og vasker bort restene.

Her tok rypa av når vi kom litt for nærme. Se spor etter kropp og vinger!

Gøy å kjøre med hund! Bill begynner å bli gammel og får slippe å dra en del. Han er glad i å løpe løs ved siden av, og ikke minst få sjekke om det er noe fugl her. Mira litt misunnelig på det, men hun er glad i å jobbe.

Isbru. Elva hadde ikke fryst helt til. Vi gikk en og en over denne isbrua.

Sola på vei ned. Novemberlyset er flott.

Vi rakk inn før mørket kom. Dagene i november er korte.

Barfrost og skøyteis i Mosjømarka

I uke 45 kom kuldegradene til Løten. Flere netter med under 12 minusgrader gjorde at det ble frost i myrene og is på vannene. Dette er noe jeg gleder meg til hvert år. Lett å gå over alt og ikke mist få frem skøytene!

Onsdag var det strålende vær. Jeg tok med Bill ut i marka. Vi gikk et par timer på frosne myrer. Rim og fortsatt litt høstfarge gir en fin fargekombinasjon med den blå himmelen og den gnistrende sola!

Vi traff på et par elger – i området jeg gikk er det en god del elg hele året. Men på vinteren når snøen blir dyp lenger nord, er dette vinterbeite for mange elger.

Inne ved et av tjernene tester jeg isen. Det knaker og buldrer skikkelig ved første øksehogg når spenningene i isen blir utfordret. Det er gøy og skummelt når sprekkene sprer seg.

Jeg tester alltid mist 3 steder, og ren stålis bør være ca 10 cm tykk. Den er ca 13 cm e ved kanten og 3-4 meter ut. Kommer en lengre utpå er den litt tynnere. Jeg har med tau rundt livet og ispigger rundt halsen når jeg tester is.

Under isen som er speilblank er det rene kunstverket med vaniljeblader.

Jeg tester på et par vann til, på de største tjernene er det litt tynnere is. En skal teste nøye før en går ut, dette et tjern i myr og det slippes opp gasser som gjør at det kan bli tynn is og hull enkelte steder. Dette kan og lage fantastiske kunstverk.

Isen er speilblank og glatt. Jeg håper den er slik dagen etter. Jeg gleder meg, torsdag blir det middag ute ved ett av tjernene i Mosjømarka og skøytetur.

På vei hjemover så går jeg forbi Svartjernet, sola er blitt lavere på himmelen og det ser ut som om både himmel og vann er i fullt fyr.

Torsdag! Jeg har ryddet hjemmekontoret, pakket sekker- de andre kommer hjem og vi kjører inn i Mosjømarka. Denne dagen til Trollskog og derifra går vi inn til Svarttjernet. Vi har med tau og ispigger.

Vi tester isen i dag og. Siden vi er flere, tester vi litt lenger ute og. Mellom 13 og 10 cm stålis er det.

Det har kommet et ørtynt lag med snø… det gjør at isen ikke er gnistrende svart. Men den er glatt og fin å spille litt hockey på.

Bill er med, vår 8 år gamle irske setter. Han synes isen er litt for glatt:)

Det mørkner og vi begynner å bli sultne.

Det er junior som har ansvaret for å få fyr på bålet. I dag har vi hatt med ved ferdig hogget opp hjemmefra, så det går fort å lage bål. I dag er det lettvint og vi steker wienerpølser. De er faktisk bedre stekt enn kokt. Kakao med krem fungerer og bra!

Lørdag – det har snødd om natta!

Det er spådd mer snø til helga, så når lørdagen kommer og vi våkner til 10 cm nysnø bestemmer vi oss for skøyter denne denne dagen og. Snøen er lett, men soppas dyp at pucken ikke sklir i dag..

Men gøy å gå så snøen spruter:)

Vi får besøk ved tjernet av bestefar, kusine, tante og onkel. Kakao på bålet i dag og.

Mira (bestefar sin hund) og Bill håper alltid på å få smake lunsj:)

SIKKERHET PÅ IS. Jeg anbefaler at du går inn på www.varsom.no. Dette er en tjeneste levert av NVE, i samarbeid med Statens vegvesen og Meteorologisk institutt. Her vil du finne mye kunnskap om å ferdes på is.

Her er noen punkter man bør kjenne til før man går på ukjent is:

En bør kunne skille de tre istypene stålis, sørpeis og våris, og kjenne til de store forskjellene i bæreevne.
Ha kunnskap om sikkerhetsutsyr og vite hvordan du bruker det.
Ha med utstyr for å måle istykkelsen og vurdere bæreevnen, eller ha sikker informasjon fra andre.
Alle vann har svake partier. Lær deg hvilke områder du alltid må unngå, og hvordan du ser de på kartet. Se etter faretegn! Er vannet regulert, og hvordan påvirker det isen?
En sjelden gang feilvurderer man likevel og går gjennom isen. Når er det farligst, og hvordan øker du sjansen for å redde deg selv, eller bli reddet?

Skøyter på islagte vann er gøy. Ønsker deg en god og sikker tur. Oppsøk kunnskap og sjekk type is og tykkelsen på isen før du legger utpå!

Aulielva i Vestfold ned med packraft.

18. oktober 2019. Klokka er 0800, bilen er pakket med packraft og diverse turutstyr. Turen går sørover og ut av Hedmark. Målet er Tønsberg i Vestfold. Her skal jeg møte Monika. Er nemlig invitert med på å padle i Aulielva. Dette blir for meg den siste litt lange padleturen denne høsten.

Vi møtes ved Ilene våtmarksområdet rett utenfor Tønsberg. Her setter vi igjen en bil og drar opp til Borgen Mølle der planen er å sette ut båtene. Det har regnet mye i dette områder dagene før, og det er mye vann i elva. Så mye at strømmen er litt stor til å sette ut i.

Vi kjører litt nedover veien som går langs elva, det er noe vanskelig å komme til – men etter et par kilometer så finner vi en fin plass for å legge ut. Personalet ved en barnehage er kjempegreie og lar oss parkere på parkeringsplassen der. Vi pakker ut og får blåst opp packraftene, og pakker med oss det vi trenger for 5 timer på elva.

Når vi kjenner etter er vi litt sultne, og uten mat og drikke…. duger en ikke… Så vi setter oss ned og spiser varme kyllingvinger. Når vingene er fortært er det på med flytevester og legge av gårde.

Det er en del vann i elva, og fargen på det er brunt. Elva har etter det jeg forstår alltid litt brunfarge pga avrenning fra jordene langs elva. Det er et jordbruksområde elva snirkler seg gjennom. Regnværet som var spådd ser vi heldigvis ikke noe til, og litt overskyet vær er helt greit. Kartet over elva studeres og vi padler på!

Vi ser og at elva har vært ganske mye høyere dagene før på trærne som fortsatt står i vann – de er fulle av løv og gress. Det er som å padle gjennom et kunstverk:)

Vi kommer raskt til et av de morsomme partiene i elva. Rett før ei bru er det et lite stryk. Båtene får fart og når en sitter i disse gummibåtene har en god kontakt med elva – kjempegøy! Men sprutetrekk burde kanskje vært med…. ble litt vann i båtene.

Det er mye spor etter bever nedover elva. Vi hører den plaske ved et par anledninger, og ser en av dem sitte foran åpningen i jordhytta hans. Beverens aktivitet, sammen med at det er ganske mye greiner og trær som har blitt med vannmassene gjør at vi må på land noen ganger for å komme forbi hindringer.

De store vannmassene har og fått med seg en del søppel. Vi plukker opp noe, men har ikke plass til alt. De fire høybuntene pakket i plast lot vi iallefall ligge.

Mange av trærne her i Vestfold var fortsatt festkledd, og i ulike partier av elva var det bare å nyte fargene. Vegetasjonen er tett på elva, og det føles litt som å padle i en urskog.

Med såppas høy vannstand er det fart i elva stort sett hele veien, og det er partier der en kan ha det gøy med litt strøm.

Innimellom blir vi minnet på at vi padler i et område med både industri og mye bebyggelse. Jeg kom ut av tellingen på antall bruer vi padlet under. E18 ble krysset 3 ganger.

Ett stykke ned så kom vi til et stryk som vi bar forbi. Vi måtte opp fra bredden og over en vei, gjennom et industriområdet og så var båtene på elva igjen. Ved dette stryket så var det en del steiner og høy fart, det var ordentlig høstvær, ikke så mange varmegradene i lufta – og færre i vannet. Vi gjorde en vurdering her, at selv om det hadde vært gøy – er det greit å minimalisere risikoen for et bad denne dagen.

Etter hvert kom vi til en laksetrapp. Her bar vi og packraftene forbi.

Etter laksetrappa fant vi et fint sted å raste, under et stort tre. Det er ikke så lett å finne en tør plass langs elva når det har regnet slik, det blir veldig gjørmete og mange steder er det for tett vegetasjon til å få satt seg ned. Et par gode stopp er viktig på en slik tur – ikke minst for å spise godt:) I sekken hadde jeg noen vedpinner fra sist tur, så vi fikk et bål… ikke det største, men stort nok for oss. Hamburgere ble tilberedt på stormkjøkkenet, og vann til kakao og kaffe kokt (vi hadde med oss vann, vannet i elva fristet ikke mht farge og en del søppel).

Elva vi har padlet har utgangspunt i Merkedammen, etter hvert flyter den sammen med elva som kommer fra Re – den vider seg ut og renner litt saktere.

Vi nærmer oss Tønsberg etter nærmere 20 km i båtene. Elva renner rolig og vi ser slottsfjellet litt nedenfor. Her glemte jeg å ta bilder, for praten gikk både om en flott tur og at denne skulle vi gjenta til våren/forsommeren når fargene er litt annerledes og det er varmere i vannet og lufta, og at vi straks skulle videre å treffe to andre vi har studert med. Jentekvelder er viktige!

Takk for turen. Det å padle packraft i elv er gøy. En kommer nær vannet og kjenner på vannets krefter. De sklir lett over steinene og en del av tømmeret som lå over elva en god del steder. En tur som anbefales!

En forsmak på vinteren. Vingelen og forgården til Forollhogna nasjonalpark .

Bjønntjønnan. Ligger på ca 1000 moh. Hytta her er til utleie.

Vinteren er en av mine fire favorittårstider. Nede i bygdene er det fortsatt en fargerik høst – men på fjellet…. På fjellet ligger det snø! Vinterdekk ble lagt på bilen og i uke 41 gikk turen opp mot fjellet i høstferieuka.

Vi stoppet først på Venabufjellet – men her hadde vi to dager med tett tåke, dermed ble turene her ble kun rundt Spitsbegseter. Resten av disse dagene ble brukt i badeanlegget på Spitsbergseter. Videre gikk turen til fjellbygda Vingelen. Her skulle vi være i fem dager. Snøen møtte oss på ca. 700 m.o.h.

Vi pakket oss inn i hytta. Godt å få fyret opp. Det tar litt tid å få en gammel tømmerhytte varm, så når alt var inne, vann hentet i brønnen – tok vi oss en tur ut. Været var rimelig bra. Vi tok med øks for å sjekke om isen begynte å bli bra nok til å kunne prøve skøyter.

Det hadde vært en del ordentlig kalle netter her, men de siste dagene noe varmere. Isen har på ca 750 m.o.h var neste fem cm tykk – men ganske så porøs. Så skøytene må bare ligge i ro.

Det er herlig å gå i myr som er frossen. Flotte farger, samtidig som det er is i pyttene og litt snø rundt. Når vi ser opp på fjellene rundt er det hvit.

På kvelden kom månen frem og det er hyggelig å lage årets første snølykt.

Neste morgen er det tåke. Yr sier at det skal letne, og det letner noe, men på toppene ligger tåka tykk. Vi tar en tur opp for å sjekke snøen.

Tåka var tykk, og det var spor om at det var jegere i området, så hundene forble i bånd. Vi gikk et stykke opp mot fjellet som heter Kletten. Og kjempegøy med noen av de første snøballene for denne sesongen!

Men med tykk tåke så gikk vi litt ned før vi lagde lunsj. Og ute på tur smaker maten aller best, og særlig med et bål.

På kveldene på når vi er på hytter , pleier vi som oftest å lese, spille brettspill og kortspill. Men denne høstferien ble mye av tiden bruk til å bygge Lego for junior. Frihetsgudinnen er for 16+ år og tok litt tid. Disse Lego arkitektur er fine både mht byggingen, men det står og mye fakta om historien i instruksjonsheftet.

Det var tåke neste morgen og. Men etter å ha brukt litt tid med lego, så letnet det og vi gikk på fjellet. Sola kom frem og det var herlig med snø. Litt lite her til at skia ble med.

Bill og utsikt mot Kletten. Sola kommer litt igjennom.

Skyene kommer inn fra sør. Det er meldt nedbør til kvelden.

*Gruvola, her er det rester etter tidligere tiders gruvedrift.*

På ettermiddagen så ble det en tur på myra ved hytta – her er det mange dammer med is. Og isknusing er egentlig ganske gøy.

Neste dag så var planen å jakte på skogsfugl og ryper i området rundt hytta. Mye tåke tidlig, så vi hadde tid til en lang og god frokost før det ble noe sikt. Med litt varmere vær, var det meste av snøen nede på 750 m.o.h smeltet.

Vi så Orrhane og syv ryper, men de lettet på litt for lang avstand. Men en fin dag ute der vi så spor etter mange dyr og fikk et fint tyribål.

Spor etter feiing av gevir. Vi så og en elg.

Den siste dagen i høstferien våkner vi til strålende sol! Vi spiser frokost, vasker og rydder oss ut av hytta, og drar for en siste tur på fjellet for denne gang. Vi har på fargerike luer pga nede i dalsiden er det aktive elgjegere. Greit å synes der!

På vei opp følger vi stien. Når vi kommer et godt stykke opp så er det ganske bra med snø. Jeg angrer litt på at jeg ikke putta skia i sekken…

På vei opp ser vi spor etter reinsdyr, hare og rype. Nede i skogen var det spor etter elg.

Vi har et fantastisk vær. Når vi nesten er oppe, så er det flere snøfonner det er gøy å hoppe i. Hundene er med og vi har det egentlig ganske gøy!

Rulle ned skrentene er gøy, for to- og firbeint.

Når vi kommer til Bjønntjønnan så setter vi oss og spiser lunsj ved hytta som en kan leie. Kjempefin plass, om sommeren så er det bra fiske i dette vannet.

Junior sjekker isdybden med øksa. Her oppe har det vært kaldt, og det er stålis. Ca 10 cm inne ved lang og et par meter ut. Viktig i overgangen høst – vinter at en alltid sjekker iskvalitet og tykkelse før en går utpå. Bør være minst 10 cm stålis, og helst bør en ha ispigger i tilfellet en er så uheldig å gå igjennom. Vær ekstra obs ved inn- og utløp.

Vi sjekka isen – her oppe var den 10 cm tykk. Men dette kan endre seg fort hvis varmegradene kommer hit igjen. NB, pass opp ved inn- og utløpet, her var det åpent.

Vi gikk ned igjen, i starten fulgte vi sporene våre pga dyp snø. Litt lenger ned fulgte vi bekkefaret. Her så vi 19 ryper tilsammen. Det er gøy!

Turen gikk ned til bilen, og vi kjørte hjem til høsten igjen. Gleder meg til vinteren!

Venninnetur – en fin dag på Rokosjøen.

Et av målene med denne bloggen og instagramkontoen, @stuttreistnaturglede, er å inspirere andre til å glede seg over å være ute i naturen. Så da min barndomsvenninne, Hanne, sa at hun gjerne ville være med ut å padle – da var det bare å finne en dag det passet for oss begge. Og helst med sol og fint vær.

Både Hanne og jeg har hatt ungdomstiden i Løten. Og om sommeren syklet vi ofte til bygdas badeperle, Haverbekkvika ved Rokosjøen. Nå var det på tide at Hanne og fikk se mer av Rokosjøen. Jeg var spent på om hun ville like å padle og om hun ville synes at turen oppover Lillerokosjøen var så flott som jeg synes (se et tidligere blogginnlegg der jeg beskriver selve turen:)) .

Vi fant en flott dag i begynnelsen av oktober. Sol og et par varmegrader når vi dro ut tidlig formiddag. Jeg valgte å padle med den dobble packraften – den oppleves mye stødigere en en kano for en som skal padle for første gang. Pacraften ble blåst opp og vi fikk på oss flytevester og dro ut.

Sola varmet og når vi hadde padlet litt oppover kom vi og helt i le. Vi så flere ender på vei opp – mens de større fuglene som holder til her om sommeren nok hadde dratt sørover.

Smilet satt løst på begge, og Hanne sa at hun hadde det bra. Noen av bjørkene hadde begynt å skifte farge.

Etter å ha padlet rundt noen svinger så kommer vi inn i litt av Løtens villmark. Beveren hadde tatt på ny søle på hytta si og forsterket den med noen kvister. Denne dagen så skravlet vi nok for mye, så vi verken hørte eller så noe til dem.

Vi fortsatte helt opp der en elv kommer rennende inn, padlet så litt ned igjen – til der det kommer en liten bekk inn fra et tjern som ligger rett innenfor. Her gikk vi på land for å raste. Etter min mening er rast og mat viktig på tur, også korte turer, spesielt når man er flere. Vi fyrte opp stormkjøkkenet, og nøt en kakao og en kaffe. Jeg blir nok aldri gammel nok for å drikke kaffe, så når alle andre tar kaffe på tur, holder jeg meg hovedsaklig til kakao. Hanne hadde med ferske boller – nam!

Vi pakket sammen og padlet nedover mot plassen vi hadde parkert bilen.

En flott tur nærmet seg slutten – og så var jo spørsmålet; var målet nådd. Syntes Hanne at der var gøy å padle og stas å være ute i naturen? Og jadda, hun føle at det å padle i pacraften var stødig og trygt – og GØY. Hun blir gjerne med igjen. Så til våren så skal vi finne en ny dag vi kan padle sammen. Og før den tid så får jeg nok henne med ut på ski og:)

Fornøyde padlere på #stuttreistfriluftsliv og #stuttreistnaturglede.

Takk for turen, Hanne!

Et fargesprakende eventyr i Gaustdal vestfjell.

Mandag kveld i uke 39. Har tre-fire dager til fridisposisjon. Hva hadde vært bedre enn en tur på fjellet? Ingen ting egentlig. Siden elgjakta starter onsdag i denne uka så ønsket jeg meg opp på høyfjellet. Så etter noen timer med kart og gode råd fra pappa som har gått det meste av fjell i sør og midt Norge så falt valget på Gausdal vestfjell.

Det å dra på tur alene er fint, men enda finere å ha med noen. Bill, en Irsk setter gutt på 8 år er alltid klar. Jeg ringer ei venninne, Monika, som jeg vet har fri de neste dagene og hun er med. Vi må begge ordne litt med barn og menn, men er klare morgenen etter. Vi møtes rett utenfor Lillehammer kl. 10 og kjører de siste milene sammen inn til Liomseter, en betjent DNT hytte. Her parkerer vi bilen og får på fjellstøvler og sekker, og legger i vei inn i Langsua Nasjonalpark.

Vi skal på denne turen gå for det meste på merkede stier. De første kilometerne er det myr og bjørkeskog. Så stiger det noe oppover og vi er på snaufjellet. Det er fint å sette seg ned å skue utover et gyllent landskap – naturen har pyntet seg i den fineste stas. Yr hadde lovet oss sol denne dagen, men vi ser kun blå himmel bak fjellene i nord. Men med 8 grader celsius, null vind og et høyt skydekke, så kan vi ikke ha det bedre. Vi på to bein bærer ca. 20 kg hver, mens Bill bærer kløv. Det er godt å ta av sekkene noen minutter, og fylle på med vann og litt sjokolade. Vi går i tynne fjellbukser og har tynn ull på overkroppen. Dette er perfekt når vi går, og litt kaldt når vi stopper.

Vi har valgt en rute som er lettgått. Denne dagen går vi for det meste på ca. 1000 moh. Etter en stund så kommer vi forbi ei bjørk som står helt alene i all sin høstprakt. Denne måtte vi stoppe opp å beundre, og fundere på hva som gjorde at denne klarte å vokse akkurat der!

Oppe på fjellet var det helt vindstille og en så fin stillhet – nesten uvirkelig. Det å gå i ro, bare se og ikke høre noe bør alle prøve. Og så er det deilig når lyden av en sildrene fjellbekk kommer.

Første ordentlige rast tok vi ved Fossbekkbua. Her i området er det mange åpne buer/koier som Gausdal fjellstyre har. En kan overnatte i disse for 100 kr natta per person. De er meget velholdte og rene. Både de som har ansvaret for dem og de som benytter seg av dem gjør en god jobb.

Vi har på denne turen ikke tatt med vanlig primus eller stormkjøkken som går på gass. Jeg har fått i gave en primuslignende dings, som en fyrer opp med «småved». Denne er designet slik at varmen også lader opp et batteri som kan benyttes til en ekstern lyskilde eller å lade opp mobilen. Effekten på denne var bra, så lenge enn husker å mate på med drivstoff. Vannkjelen kokte kjapt, og så stekte vi wienerpølser. Og ja, stekte wienerpølser er kjempegodt – det bør du prøve. Alle tre delte pølsene broderlig. Vi hadde med oss brus, vi var litt usikre på å drikke vann som ikke var kokt. Denne sommeren og høsten har det vært mye harepest i Innlandet.

Så gikk ferden videre, vi skulle gå inn til Langsubua.

Vi håpet at det ikke var noen som var der. I jakta på høsten har jegere førsterett til buene. Vi hadde tatt med telt, men hadde mest lyst til å bruke de fine buene. Den siste timen før vi kom frem så kunne vi se bua, og så langt hadde vi ikke sett et menneske på turen. Vi var ved vannet rett under bua da vi så tre jegere og to Gordon settere som var på jakt. De hadde leid bua denne uka.

Vi hadde fortsatt et par timer med dagslys, så vi fortsatte mot Vesterheimsbua. Dette er en liten koie, og akkurat perfekt for to tobeinte og en firbeint. Vi kommer rundt en liten topp og kan se bua. Ingen røyk eller tegn til noen der. Når vi er ca 10 meter fra døra, så går den opp og det viser seg at det er fire karer fra Tsjekkia som akkurat har kommet inn der.

Vi går da litt lenger opp, der ligger det en steinbu som ser kjempefin ut, på utsiden. Det er en brisk der inne, men veldig glissent og helt bløtt jordgulv.

Vi velger å slå opp teltet. Monika gjør det, mens jeg går ned til bua for å høre om det er greit at vi henter litt ved til et bål. Når en benytter seg av ved eller bruker buene kun på dagen kan enn vippse et passende beløp til fjellstyret. Det er supert hvis en ønsker et bål på snaufjellet!

Etter litt frem og tilbake så forstod tsjekkerne etter hvert at det var ved jeg spurte om, ikke fyrstikker og tenneveske. Men de insisterte på å sage og kløve veden – skikkelige gentlemen. Bill fikk og noen nye kompiser. Jeg fikk fylt opp en pose og trasket fornøyd opp. Monika var ferdig med telte og vi la sakene inn, for nå begynte det å bli rått ute. Stillongser, luer, tykke ullgensere, tørre sokker, campsko og boblejakker kom på, før vi kunne sette oss ved bålet og spise. Bålet ble fyrt opp i en gammel bålplass. Tørrmat er godt etter en lang dag i fjellet. Vår ble bløtt opp med varmt vann, mens Bill tok sin mat knusktørr.

Bill er sliten og kald, så han får pakke seg inn i en fjellduk. Vi tobeinte nyter bålet og utsikten frem til det er bekmørkt og vi ikke har noe ved igjen. Og ja, vi har båret med oss en rødvin – de små posene på 1,5 liter er helt perfekt til en tredagers tur.

Det å krype ned i en god og varm sovepose etter en lang dag i fjellet er helt ubeskrivelig, og ikke minst med et godt liggeunderlag slik som det jeg har. Men når vi kom inn i teltet var dette flatt. Heldigvis hadde vi litt lim og gaffateip, og etter at hullet var lokalisert og tettet ble det en god natts søvn.

Tidlig på morgenen så kom Steggen og vi hørte han kakle. Og vi hørte mange vingeslag, det var nok flere ryper der. Men vi hørte og lyden av litt regn på teltduken. Vi som hadde håpet på sol, slik det hadde stått i værmeldingen.

Når vi kryper ut av teltet kl 0900 – ja vi sovna igjen – så er tåka så tykk at vi ikke ser ned på hytta. Bill han tar en tur ned til sine nye venner, de er alt klare til å gå videre. Vi pakker ned og går ned til hytta. Der er det varmt. Telt og soveposer som har kommet inntil teltduken tørker mens vi spiser frokost. Vi ser på værmeldingen at tåka skal lette nærmere klokka 11, så vi tar det med ro. Og jammen får vi et glimt av blå himmel og sola klokka 11. Fem minutter med sol før tåka kom og la seg tykk om toppene igjen.

Vi bestemmer oss for ikke å gå over de to planlagte toppene, Søndre og Nordre Langsula. De er på over 1500 moh. og med bratte fjellsider. Vi går tilbake til Langsubua og følger en sti videre til Nonstjønnbua.

Vi har ligget på ca. 1260 moh. Når vi er nede på 1000 moh. så er vi under skydekket, og har en fin utsikt på fjellsletta her.

Vi går et par timer før vi er fremme, og heldigvis her er det ingen som åpner døra.

Nonstjønnbua er ei praktfull steinbu, og vi har gledet oss til å komme hit. Den er kledd med bord innvendig. Den har et lite vindu og er mørk innvendig. Stearinlysene jeg putta i sekken kom til nytte.

Vi pakker oss inn, fyrer opp i koia og får ristet opp dunsoveposene – slik at de får tørket helt. Etter en god real lunsj så har tåka letnet ute.

Vi tar en tur opp på Nontjønnkampen på 1309 moh. På vei opp har vi en fantastisk utsikt, vi ser vann og fjell om hverandre i høstens fargerikedrakt. Rett under toppen så letter en flokk på bortimot 30 ryper – et herlig skue.

På toppen lukter Bill fugl – han går i bånd når vi ikke er på jakt. Og jammen så flyr det opp en stegg når han får kommando om å gå frem. Jeg har kamera i hånda og tenker at nå får jeg noen fine bilder – men er jo kun en amatør og hadde glemt å svitsje vekk fra selvutløseren.

Vi går forbi Nonstjønnan på vei tilbake til steinbua. Her sies det at det er bra med fisk.

Vel inne i bua så er det fortsatt glør i ovnen. Når oven durer bra igjen, steker vi lapper til kvelds. Kjempeenkelt å ha med ferdigblanding der enn kun tilsetter vann. Og så har vi jo igjen halve baggen med vin, så kvelden blir fin med mye skravling før vi kryper ned i soveposene.

Neste morgen er tåka tykk utenfor det lille vinduet. Vi har med ferdiglaget melblanding til brød. Med litt lunka vann i posen, og ca. 30 minutter i en varm sovepose – så er deigen klar til å stekes. Med syltetøy og kakao til blir det en bra frokost.

Vi pakker sekker, veden vi sagde og klyvde i går bæres inn. Til slutt vasker vi oss ut og setter snuta mot Liomseter. Vi har en drøy mil å gå på den ruta vi har valgt. Vi endra ruta fra å gå i terreng uten sti, til å følge merket sti. Det er trykt med Turistforeningens røde merker når tåka er tett.

Nå går vi i tåke hele veien ned. Etter ca. en kilometer kommer vi til et stikryss, og ser at det står fire personer der. Det er de fire tsjekkerne igjen. Vi snakker litt om fjellet. De har igjen vært tidligere oppe enn oss, og gått 10 kilometer! Vi går før dem, og setter opp et tempo som egentlig er litt for høyt når vi bærer tunge sekker på fjellet. Så når Bill tar stand og viser at det er fugl ved en myr – følger vi på. De fire karene går forbi, og vi kan nå slakke av på farten. Selv med tett tåke kan vi nyte høstens farger i naturen.

Vi kommer etter hvert nedenfor tåka.

Ved en bekk spiser vi lunsj. Brenneren vi har med er effektiv, og selv med rå fjellbjørk koker vannet kjapt.

Nå går ferden ned i den gylne bjørkeskogen og tilbake til utgangspunktet, Liomseter.

Takk for oss Gausdal vestfjell. Jeg har vært her før og kommer sikkert igjen. Dette er et flott terreng å ha med barn, både sommer og vinter. Gøy både med koier og telt. Flotte fiskevann, morsomme bekker å leke og bade i og lettgått terreng.

KART OVER OMRÅDET:

FAKABOKS GAUSDAL VESTFJELL, Kilde: gausdal-fjellstyre.no

Store deler av Gausdal Vestfjell er vernet etter naturmangfoldloven, enten som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde. Det er egne verneforskrifter for de forskjellige områdene. Naturreservatene har det strengeste vernet.

Innenfor Gausdal Statsallmenning ligger store deler av Langsua nasjonalpak med omkringliggende verneområder. Vernet ble opprettet 11. mars 2011 og er en kraftig utvidelse av tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark. Disse sammenhengende verneområdene strekker seg over sju kommuner og har et samlet areal på ca. 1000 km2.

Formålet med vernet er å ta vare på et stort sammenhengende og i det vesentligste urørt og villmarkspreget naturområde med mange sjeldne og sårbare arter

I en nasjonalpark er du naturens gjest. Kilde: gausdal-fjellstyre.no

Gå hvor du vil, på beina eller på ski.
Alt som har motor er i utgangspunktet forbudt
Rast hvor du vil, og overnatt gjerne i telt.
Rydd opp etter deg og ta med søpla hjem.
Du kan tenne bål, men husk det generelle bålbrenningsforbudet i skogsmark mellom 15. april og 15. september. Vis hensyn når du sanker ved.
Du kan plukke bær, matsopp og vanlige planter til eget bruk.
Vis hensyn til kulturminner, vegetasjon og dyreliv.
Ta ekstra hensyn i hekke og yngletida.
Benytt deg av mulighetene til jakt og fiske. Husk jakt-/fiskekort. Ikke bruk levende fisk som agn. Du må heller ikke ta med deg levende fisk fra et vassdrag til et annet.
Du kan ta med deg hund, men husk båndtvang i perioden fra 1. april til og med 1. oktober.

FAKTABOKS OM ÅPNE BUER. Kilde: gausdal-fjellstyre.no

Gausdal fjellstyre eier, og drifter 14 åpne buer i Gausdal vestfjell/Langsua nasjonalpark. Alle buene er utstyrt med kokekar, dekketøy, madrasser og ved. Du må selv ha med mat, sovepose, stearinlys/lampeolje, fyrstikker og dopapir Det går merkede stier til alle buene, og de fleste ligger i umiddelbar nærhet til gode fiskevann.

BRUK AV BUENE: I de første tre ukene av småviltjakta (15/9-5/10) er det mulig å leie buene. Resten av året står de åpne for fjellvandrere som trenger tak over hodet for rast eller overnatting. Ingen har fortrinnsrett til bua med mindre det er avtalt med fjellstyret på forhånd.

BETALING FOR BRUK AV BUENE: Overnatting: kr. 100,- pr pers/pr døgn (barn/ungdom under 18 år bor gratis) Dagsbesøk: Dagsbesøkende som bruker ved mm betaler et passende beløp. En betaler enten med VIPPS eller til bankkonto. Info om dette i buene og på nettet.

Høstens første snø på Løtenfjellet – en forsmak på vinteren! 2019

Fredag 4. oktober 2019, jeg hadde en avtale med en av mine største inspirasjonskilder til å være ute og bedrive friluftsliv -min pappa! Han har fra sin ungdom og opp til en alder av over 70 år gått i de fleste fjellområder i sør – og østnorge. Men etter å ha bodd i Løten i snart 40 år, så hadde han enda ikke vært på Løtens høyeste topp, Gitvola. Så i dag hadde vi en avtale om å gå i det området i Løtenfjellet.

Vi parkerte bilen ved seterene rett under Gitvola, Løtens høyeste topp. Det er lettskyet vær – og sole titter ofte frem. Dette er et sted som har mye historie rundt seg mht hekser, ritualer, forfølgelse og heksebrenning.

Det hadde regnet nede i bygda dagen før, og vi hadde sett opp mot høyden at det var litt hvit. Og når vi kom opp var det ca 6 cm med SNØ. Helt herlig med en forsmak på vinteren, og de aktiviteter som hører med der.

Når en kommer litt opp fra parkeringsplassen er utsikten ned mot Yknsjøen og over mot Nordhuet flott.

Vi har med oss Bill og Mira – begge Irske settere. De er helt i ekstase når vi kommer litt opp i lia. de ruller rundt og baser i snøen.

Det er ikke frost i bakken – og i stien så blir det ganske gjørmete under snøen – men fint og lyst med snø. Skogen vi går i er en meget gammel granskog. Om våren og sommeren er det en fin grønnfarge her, nå hvit og noen fargerike blader. Her bruker trærne mange år på og leve – og minst like mange år på å dø.

Vi kommer opp på myrdragene, her er det spor etter fugl – tipper Orrfugel og spesielt Bill er ivrig.

Vi nærmer oss toppen, der det er et tårn og under det en liten hytte der en kan fyre opp og varme seg på kalde dager. På en klardag så er det flott utsikt fra dette punktet.

Det er satt opp en minneplakket til minne om de som ble forfulgt og henrettet her, i hekseprosessene på 1500 og 1600 tallet.

Planen nå var egentlig å gå en rundtur, nedenom en fin DNT hytte, Snippkoia, i skogen rett nedenfor. Og etterpå forbi en stein, Torshovgråen som er en flytteblokk som har vært knyttet til folketro rundt hekseprosessene og ondskapen selv i området. En ting med steinen som forsterket denne folketroen er et hull på toppen som alltid er fylt med vann – nå i moderne tid vet vi den naturlige forklaringen på dette.

Men pga snøen og litt vondt å se stien – så valgte vi å gå ned igjen samme vei. Vi får ta med oss mere av området en annen gang. Det er jo ikke langt unna.

Når turen ble litt kortere en planlagt, så bar vi maten og veden ned igjen. I skogen opp langs ved grusveien hadde vi sett at de drev med tømmerdrift. Nå kom vi akkurat ned dit, når en svær tømmerbil hadde rigget seg til for å laste opp tømmer. Vi hadde ikke annet å gjøre en å vente ca 30 minutter. Det gjorde at veden kom til nytte, og vi gikk opp til en myr rett ved veien og fikk kokt oss vann til kakao:)

Når vi hadde nytt kakaoen, så var det på tide å komme seg hjem.

Takk pappa for at jeg fikk tatt deg med et sted i skog og mark du ikke hadde gått før!

(Ps, grunnen til at han ikke har vært der er at det ikke er noen gode fiskevann på denne delen av Hedmarksvidda. )

Gitvola, kilde Wikipedia

Gitvola er et fjell på Hedmarksvidda, helt nord i Løten kommune. Toppen danner grensepunkt mot Åmot kommune, og er er det høyeste punktet i Løten kommune. Et område på nordvestsiden av fjellet, er vurdert som en svært viktig forekomst av gammel granskog. Gitvola var i tidligere tider kjent som det lokale Bloksberg.

Høyde over haver: 852 m

Andre navn: Gjetholen

Ingeborg Knutsdatter ble som en av de siste i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola.

Høsttur i Mosjømarka

Mosjømarka i Løten er et av mine favoritt tursteder i alle de fire årstidene. Her er det flere små tjern som en kan bade i om sommeren og gå på skøyter tidlig vinter før snøen kommer. Herlige skiturer på vinteren, fugleleik om våren og på høsten nyte de fine fargene og se på alle fuglene som samler seg før de reiser videre.

Søndag 22. september 2019 våknet jeg opp til en fantastisk solfylt høstdag. Gutta hjemme ville ut på motorsykkeltur, og jeg planla en padletur. Rett før jeg skulle ta kajakken opp på bilen ringte lillesøsteren min, Marie. Hun ville ut på gåtur, og ha med seg den lille datteren sin på 1,5 år. Jeg var ikke vond å be om å bli med. Niste og fyrstikker var pakket – måtte bare flytte det over fra en vanntett bag til en sekk. Så var jeg klar. Vi avtalte å møtes på en skogsbilvei i Mosjømarka.

Bill, min 8 år gamle Irsk setter fikk bli med. Han lå egentlig litt molefunken i senga si på kjøkkenet. Han hadde fått beskjed om at han måtte være hjemme. Men når vanntett bag ble byttet ut med sekk – var han klar!

Marie hadde med seg lille M på 1,5 år, som satt i bæremeis. Pino, en sort liten dachs, som er Marie sin er med og pappa sin Mira, også en Irsk setter får være med.

Vi går innover i marka. planen er å gå utenfor stiene og forbi 3-4 småtjern. Så kan vi velge om vi går videre i myra, eller tar stien tilbake til bilene.

Når vi kommer ut på ei mye så må vi stoppe første gang, selv seint i september så er det varmt. Over 20 grader og herlig sol. Bukser brettes opp og jakker pakkes ned før vi går videre. Bikkjene er glade og hopper og spretter rundt.

Midt i ei stor myr så er det en fin steinformasjon som isen har satt igjen for lenge siden. Der stopper vi slik at M får klatret og lekt litt. Vi voksne må og leke litt.

Med en prolaps i ryggen, holder det å hoppe ned fra denne høyda:)

Isen har lagt igjen steiner flere steder i Mosjømarka. denne er også delt i 2. Hyggelig å bli sett opp til av og til:)

Så settes bæremeis og sekk på ryggen igjen, og vi fortsetter innover den store myra. Foran oss tar Bill stand. og på beskjed om å gå frem – så letter det 3 røyer. Bill får beskjed om å sette seg. Og vente til fuglene er fløyet. Han ser litt på meg, som om han vil si; Hvorfor jakter du ikke…. Det er det beste han vet om.

Vi går nå i Taigaen, et barskogsbelte som går rundt jorda. Taigaen sies å starte i Løten, ved Ånestadskrysset. Mange har kjørt forbi dette krysset i Løten, ved Myklegard.

Rolf Jacobsens dikt: Tanker ved ÅnestadkryssetSkogguden

Pan, han med fløytespillet i trærne,
finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
Prøv lenger øst.
Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
kan du høre sangen i trekronene, lyden
med eventyr i.
For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.
Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.
Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
For vår og sommer. For det store fargeskiftet
over bygd og bakker.
Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt
og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
innlandshavet med det store lyset.
Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.

Vi går forbi et lite tjern og over en høyde som har fått navn etter en sukkertopp. Så videre i myr. Vi har valgt å raste ved neste tjern. Der lager vi bål i en plass jeg ofte bruker. Restene fra sist høst er borte – det er ute på flytemyra rundt tjernet. I vårløsningen når tjernet går over sine vanlige bredder vaskes rester etter bål bort her.

Bill, Mira og Pino som en såvidt ser halen på (foran Marie) håper på å få lit mat de og! Marie og M venter og på mat og kakao!

Vi har med winerpølser som stekes – kjempegodt! og Koker vann og lager kakao. M spiser som bare det, etter å ha fått gått på en liten oppdagelsesferd først. Det er gøy å ha med små barn på tur, da må en ned på bakken og ser mange flotte pinner ol som en ellers ikke ville lagt merke til.

M finner spennende ting nede i myra. Hun har og fått en blindpassasjer. En øyenstikker satte seg på ryggen.

Når vi er ferdige med å spise går vi videre. Når vi kommer til Rosettjernet kommer vi på en blåmerket løype. Vi velger å følge denne til bilen, vi har gått nok i bløt myr denne dagen! Hundene tas i bånd før vi kommer til stien – her er det større mulighet å treffe på folk.

Bill kunne nok tenkt seg å løpe i myra videre.

Stien går på tørre furumoer. Vi følger denne i ca. to km og er fremme ved bilen. I dag var bikkjene fornøyde med tre timer i marka og hoppe villig inn i burene. 10 minutter i bil så er vi hjemme. En flott #stuttreistnaturopplevelse og #stuttreistfriluftliv!