I slutten av januar hadde jeg og ei god (den beste) turvenninne, Monika, planlagt en langhelg på fjellet. Men jo nærmere vi kom jo datoen for tur, dårligere var værvarslet. Vind opp i storm styrke, og et mildvær på lørdagen med regn. Vi valgte å holde oss nede i skogen, nærmere bestemt i Mosjømarka i Løten.
Det var mye vind og snø, som gir mye snøføyk torsdagen. Men heldigvis hadde det skjørt en annen bil innover i de dype skoger, så med høy bil kom vi oss inn til parkeringen. Pulkene ble satt sammen og vi gikk innover på kvelden. Dyp snø så vi måtte jobbe litt et par timer før vi kom frem til planlagt camp – sted.
Det var en snau meter med snø fra før, og denne kvelden kom det ca 40 cm med ny myk snø. Det var en fin stillhet i skogen, og en litt trolsk stemning med snø på trærne.
Vi fikk trampet godt sammen snøen og satt opp telt.
Teo, min tre år gamle irsk setter er med, han syntes det var deilig å få lagt seg. Været roer seg noe i løpet av natta, midlertidig i følge yr, og temperaturen sank ned mot 15 blå. Vi var gode og varme i teltene, gode underlag, reinskinn og varme soveposer er nødvendig på vintertur ute.
Vi våkner opp til sol – og den må vi nyte, for om noen timer skal det begynne å snø igjen – før det skal gå over til regn, og vinden skal ta seg opp.
Teo kryper inn i sin fjellduk etter en liten runde ute.
Og han tar frokosten i teltet.
Monika koker opp vann til te og kaffe, samt til havregrøten. Vi må ha litt å gå på – for planen er en relativ lang tur over myrdaga nord i Mosjømarka. Vi har sett på værvarslet og blitt enige om at vi er jo på en kosetur, og booker oss inn på DNT hytta som ligge ei snau mil unna.
Venter på varmt vann.
sol:)
Vi pakker sammen og sjekker at vi ikke har lagt igjen noe, og rekker å gå akkurat når skyene kommer innover skogen.
Med all nysnøen er det tungt å gå med pulk.
Over vannene går det letter – her har snøen føyka bort. Når vi går innover drønner det stadig vekk i snøen, og store flak synker sammen. Godt vi er på flatmark – for dette er usikker snø om det hadde vært bratt.
Med aldere og mye erfaring, har vi blitt klokere. Vi ser at med dette føre så går det seint, selv små kneiker oppleves som lange bakker når løssnøen er såpas dyp. Vi ser litt på kartet og finner ut at vi endrer ruta og går direkte til hytta.
Regnet kommer, og for min firbeinte venn var det godt å duppe litt av under lunsjen.
Selv med kløving av veden vi fant, kan vi ikke rope hurra for bålet….. Alt blir bløtt i regn og snø.
Etter 7 timer ute på tur er det godt å komme frem til ei koie. Vi fyrer opp, måker vei til utedoen, får smeltet vann og laget oss mat.
I dag blir det pasta med kjøttsaus. Vi har med en liten pose med vin – men jammen funker ikke «krana» og vi må lage hull i posen. Heldigvis så har vi et par tomme flasker som vi kan fylle opp før vi går videre neste dag. Ute regner det og blåser – godt å sitte inne i ei varm koie med ei god venninne og snakke om alt og ingenting.
Neste dag har det løya, og vi planlegger veien videre. Men etter en liten tur ut så bestemmer vi oss for en natt til i koia og heller gå skitur uten pulkene. Det er tung og våt snø, pulken velta lett på dette føret. Vi lærer at vi burde tatt med oss en dagstursekk. Men vi putter litt sjokolade i lommene og en liten flaske med vann. Vi planlegger å gå den runden vi ikke fikk gått i går.
det er sugende føre og vi må tråkke fremover, kladdene blir store og tunge. Så godt å få rasta litt på en setervoll.
Vi fikk noen fine timer ute på fjellskia og fikk med oss solnedgangen før vi kom tilbake til koia. Ingen flere kom denne kvelden heller. Vi disket opp med Finnebiff til middag og fikk tømt vinen med hull i posen. Vi kløver ved før vi legger oss. Dagen etter vasker vi oss ut og låser.
Klare for turen hjemover. Det kom kuldegrader på natta og vi skal stort sett gå i våre egne spor tilbake til bilen. Vi ser for oss ca tre timers tur.
Men pulkene sklir så lett i det nå litt harde sporet fra et par dager siden.
Så vi er nede ved bilen etter snaue to timer. Heldigvis hadde det blitt brøytet på veien.
Happy for at vi dro ut. Happy for at vi tok noen valg når været ble som det ble mht å legge turen i skogen, og korte inn på kilometerne – men ikke minst at vi kunne sitte i ei varm koie og skravle sammen når vi sees sjeldent. Takk for nok en fin tur, Monika.
