Øyeblikkene – det er jo livet vårt! Eller er livet tiden mellom øyeblikkene? Tar du deg tid til å stoppe opp og nyte øyeblikket?
Er øyeblikkene det vi fanger i et bilde med kamera eller mobilen? Eller er øyeblikket over når vi fanger det med kamra?
Øyeblikket kan være farget av glede, lykke, tristhet, sinne, redsel – og alle følelsene er viktige. Noen øyeblikk vet du kommer, mens andre bare kommer … Klarer du å gripe de som kommer, og kan du nyte de som du forventer? Men av og til så er det øyeblikkene på veien til det forventede som kan gi en det virkelige øyeblikket en husker på? Og hva husker du fra øyeblikket – er det lukten? Er det noe du så eller kjente på? Lydene eller lukt?
Ute i naturen kan vi oppleve mange øyeblikk som tar pusten fra en, som en ikke glemmer. Bildene, lydene og lukten sitter i hodet vårt og vi kan se det i vårt indre – mye finere en et fotografi? Og vi kan beskrive dem så andre kan se, lukte og høre det!
Et viktig øyeblikk som jeg tenker tilbake til og smiler av er fra flere år tilbake, en tur i fjelene og skogene i Valdres. Før telefonen med kamera ble allemannseie, og kamera var igjen på hytta. Men det er et av de fineste bildene jeg kan se for meg når jeg lukker øynene. Jeg hører lyden av fossen, lukten av våt skog og hele dagen raser forbi i rask film. Med fluestanga i hånden, sekken med mat for et par døgn i sekken og bikkja hoppende rundt beina. Vi skulle inn til Nasagravtjønnet – et tjern du ikke finner på kartet under det navnet, for det navnet har jeg og søstrene mine gitt det ut fra fasongen på tjernet både når en ser på kartet og når en sitter på en høyde over og ser ned på det. Det ser ut som nasagrevet til et troll, og ja nasa er nese. Og med ei furu vindutsatt til på toppen av nasagrevet. For å komme til tjernet følger vi en liten grusvei en km, så går en inn over de store myrene – her er det ingen sti. Veien til tjernet sitter i beina, og hodet følger litt med for å få med kjennetegnene som de tre bekkene vi må over, finne rett myrdrag til venstre for den siste bekken, og så myrdraget til høyre for åsen. Videre opp på en litt mindre ås, bekledd med fine eventyrfuruer – der under oss er tjernet.
Og som alltid, spennende å se om ørreten vaker. Her kan en bli sittende i timevis og vente på vak – og når det først starter, er det himmelen for en fluefisker. Hunden og jeg deler på en matbit på toppen, legger oss ned og hviler litt etter tre timers rask marsj. Det er sensommer, vindstille og myggen er på plass. Myggmiddel kommer på, og holder myggen noe på avstand – men knotten den surrer rundt øra. Og der, ja et vak. Og et til. Stanga settes sammen, i dette tjernet har jeg ei gromflue – svart med litt rødt på. I dag håper jeg på god fangst til kveldsmaten. Og det biter på første kast. En fin ørret som passer i stekepanna. Nå koker nesten tjernet. Jeg får noen små – som slippes ut igjen. Må passe litt på for Bill, turkompisen er ivrig etter fisk og vil helst ha de når de spreller. Jeg er fornøyd med fangsten – og finner frem til den vanlige leirplassen – ingen har vært her siden sist. Det er ikke så mange som går inn hit, et vann uten sti.
Bålet tennes, vann kokes og fisk stekes. Bill og jeg deler likt. Og Bill – en stor irsk setter, han skal sove nede i soveposen, samme hvor trangt det er. Vi ligger under stjernehimmelen og nyter dette øyeblikket – kan det bli bedre? Neste morgen, i grålysningen sniker jeg meg ned til vannkanten. Lar flua suse frem og tilbake noen runder før jeg plasserer den rett forran der ørreten har vært oppe. Den så ganske stor ut… men nei, det tok ikke. Prøver en gang til – og jada den beit. En sprelsk fisk, så her må det jobbes for å få den på land. Men endelig kan jeg finne frem håven, og så er den på land. Den er på over kiloen – et slikt øyeblikk en drømmer om.
Etter frokost, så pakkes sekken, med storfangsten i. Nå har denne turen hatt sine store øyeblikk tenker jeg. Men idet jeg skal ta opp sekken høres det et brøl oppe fra høyden – og der står det en praktfull hjort, digert gevir som skinner i det sola bryter igjennom skydekket og jager bort duskregnet. Den skuer utover med løftet høyrefot – fantastisk. Og om ikke det var nok – kommer kongeørna på en runde over oss. Det er et helt majestetisk øyeblikk – regnbuen over åsen, hjorten skuer utover, ørna som flyr inn i regnbuen og i sekken en ørret på godt over kiloen. Og så er øyeblikket over, ørna er borte, hjorten snur og forsvinner bak trærne. Sola blir og i sekken er fisken.
Dette er et av mine fineste miner – selv om jeg ikke har et bilde det, bærer jeg dette bildet med meg på innsiden. Jeg anser det som det ultimate turøyeblikket. Og turen og øyeblikket – husker en det bedre fordi det er inne i en? Jeg vet ikke – men jeg ser det helt klart for meg. Og enda klarere de gangene JEG går forbi høyden og inn til Nasagravtjønnet – for jeg eier ikke det magiske turøueblikket, men jeg var på hytta når pappa kom tilbake fra sin fisketur for ca 40 år siden. Hans ekstase og lykke over opplevelsen og den levende beskrivelsen av dette øyeblikket har brent seg fast med alle sanseinntrykkene; lyden, med lukten og synet. Og jeg tror at dette har vært med på å inspirere meg til å være ute på tur. Det å se den gleden over en naturopplevelse. Og joda, jeg har mange egne øyeblikk – men dette er turmagien som inspirerte meg. Og bildet av fisken og pappa – det henger på kontoret hjemme.
Takk pappa, for at jeg fikk fortelle historien din, er jo litt misunnelig på den opplevelsen. Og takk for turen inn til Nasagravtjønnet i våres, om en en litt annen vei inn. Og ps, jeg forteller historien slik jeg har sett den for meg.
