Det enkle friluftslivet fasinerer meg. Jeg trenger ikke gå høyest og fortest, eller ha det dyreste utstyret. Men det å sitte ved bålet etter å ha tråkket løyper i løssnøen, gått i skogen eller på fjellet eller padlet – det gir meg roen. Overnattinger ute i telt, hengekøye eller på bakken under åpen himmel er og opplevelser som gir meg glede. Men jeg trives og innendørs, så her er en liten fortelling om en av de største hendelsene i våres friluftsliv i 2021.
Et av vannene som jeg har noen padleturer på årlig, ligger i underkant av en times kjøring hjemmefra. Her har jeg de siste 15 årene sett ei tømmerkoie, ca 10 meter fra vannkanten, som ikke ble brukt noe særlig, og den ble mer og mer borte bak vegetasjonen. Jeg har lekt med tanken noen år mht at jeg burde finne eieren og høre om de var villige til å selge. I våres så gjorde jeg noe med denne tanken, og jadda jeg fikk kjøpe!
Koia ble kjøpt som den stor og etter år uten å ha blitt brukt var det første jeg gjorde å få tømt koia og vaske denne ned innvendig (og utvendig). Det går ikke vei inn. Vi har nøkkel til bomvei og med tung sekk bruker jeg ikke mer en 15 minutter inn, og det tar ca 20 minutter å padle inn med packraft – noe fortere med kajakk.
Alt søppel og møblement som ikke skulle brukes mer måtte ut med enten beinkraft eller padlekraft. Og det som skulle inn måtte også bæres eller padles. Kajakken var utelukket til dette formålet, men med to packrafter så ble det en ordnings. Og noen turer frem og tilbake.
Bill, min store Irsk setter er som alltid (nesten)med, når det er noe som skjer ute.
Koia har et rom, og er ca 22 m2. det er også en liten hems som junior øyeblikkelig sa at det var hans plass. Så i første omgang ble det tre madrasser på hemsen, og min gamle seng fra «pikerommet» brukes som sofa og seng. Til Bill ble det kjøpt inn ny hundeseng.
Så var det å ta fatt ute, først gikk buskrattet ned mot vannet. Og for en utsikt vi fikk.
Det er veldig hyggelig at junior og trives her ved vannet. Og sommeren ble brukt mye på, ved og i vannet.
Vi måtte ha noe mer å leke med, så et SUP – brett ble kom.
Vet ikke om jeg nevnte det, men solnedgangene på sommeren er helt magiske. Mange kvelder ble det på verandaen, der en fant roen og bare nøt utsikten.
Og gutta var klare, vi vil ha motorbåt. Så i år har feriepenger og oppsparte penger fått bein å gå på. Men nå er vi klare til en ny sommer i 2022.
Høsten kom, og jobb, skole og hverdagslivet kom. Det ble noen helger på koia, med motorsag og musehulltetting. Når kuldegradene kom, var det tydelig at jeg ikke hadde fått tettet alle hull i koia – for det var spor etter mus. Musefeller ble satt opp og vi jaktet etter små åpninger ved lafteknutene. etter noen runder med dette, ser det ut som om vi har fått den tett – for nå har vi ikke fanget noen de siste månedene .Og så var det på tide å få ned noen av de store grantrærne rundt, for å få noe mer lys. Og når trærne var nede, var det en stor rydde og kløvejobb.
Selve vannet er fint å padle i, men morsomst med kajakk. Det renner inn et par elver som er morsomme å padle med packraftene.
Med høsten, og etter lang tørke, kom det endelig regn og det var mulighet til å fyre bål. Både for kosen, men og for å rydde opp etter alle trærne som var tatt ned.
Bill – vår 10 år gamle Irsk Setter begynner å bli en gammel hund, og de lange jaktturene ble tøft for han i år. Så nå har familien et nytt medlem, Teo.
Så kom kuldegradene og isen la seg, vi rakk ikke å gå på skøyter før snølaget ble for tykt.
Og vi fant ut at julegaven i år ble en seng på koia. Pulken ble hentet frem – og igjen var det egne krefter som fikk den inn.
Første året med koia har vært fint. Jeg gleder meg alt til sommeren – jeg som egentlig liker vinteren best.