mars 2021 – stuttreistfriluftsliv.no

Uke 12 2021- og vi har hatt ulike korona – tiltak i et år. Og nå med innstramninger inn mot påske. Så skal en treffe noen – er det best ute der det er lett å holde god avstand. Jeg har hjemmekontor og kan styre dagen selv, og min kusine Nina som er togkonduktør har dager innimellom som hun ikke er på jobben. Så vi meldtes søndag om muligheter for å se orrfuglen i leik. I bakgården her var det nemlig spor etter dem på ei «hemmelig» myr. Så tirsdag kom Nina – vi dro ut i Mosjømarka i to biler.

Klokka ble litt over 19 før vi kom oss ut – restene av en fin solnedgang så vi i bilen. Sekkene kom på ryggen og fjellskia på beina. Nå er vårfølelsen kommet til Mosjømarka i Løten, de siste dagene har sola tatt bra og det er flere bare flekker. Men fortsatt over 50 cm med snø de fleste steder. Vi skal ikke gå langt – ca 30 minutter. Nina har på skia for andre gang i år – og første gang med tung sekk. Så målet vårt er å kose oss helt alene ute i naturen – ikke å gå langt.

Mørket begynner å senke seg når vi går over myrdraga. Månen lyser bra opp og skareføret holder. Plutselig hører jeg latter bak meg – der ligger Nina i snøen. Sekken dro henne bakover i en liten kneik, og hun kom i ubalanse. Herlig med folk som tar det med godt humør. ÅÅ – dette har jeg savnet, fine samtaler og opplevelser med ei flott kusine.

Nina kommer seg opp og vi går videre. Vi kommer frem til myra jeg har sett meg ut. Her setter vi igjen sekkene, for å gå litt lenger på det fine skareføret. Vi trenger ikke hodelykter siden månen lyser bra opp for oss. Vi ser sporene etter sist natts aktiviteter på myra. Når vi er tilbake setter vi opp leieren, vi har valgt å sove i hengekøyer.

Vi finner bra med tørre kvister og jadda – det lukter herlig av tyri. Og tyriveden er så feit at bålet tar helt av. Vi må faktisk vente en god stund før vi får laget mat på det. Da er det godt å slappe av på reinsdyrskinnene med et glass god vin, deilig spekepølse og spennende oster.

Bålet roer seg og hovedretten tilberedes. Finnebiff. Siden jeg hadde god tid før Nina kom hadde jeg stekt kjøttet, bacon, løk og sopp hjemme – det var med i en pose som var pakket i vannkjelen for å få plass til alt. Risen, og her er det supert med ris i poser – denne kokes i vannkjelen. Kjøttet fikk frese opp i panna, før en boks med Creme fraiche ble blandet inn. Så var det bare å hogge inn.

Og er vi på tur for å kose oss – så blir det tre retter. Desserten er min turfavoritt, banan med mørk sjokolade. Bananene snittes og mye sjokolade dyttes i. Når sjokoladen er smeltet og bananen myk er det bare å nyte – mmm dette er godt. God rødvin har vi til.

Nå er det tid for å oppdatere oss på «alt» som har skjedd den siste tiden på godt og vondt. Det er fint å sitte ved bålet og snakke. Latteren sitter lett.

Så er det på tide å krype ned i soveposene. det er bare så vidt under 0 grader. Vi har vanlige mammutliggeunderlag nederst i hengekøyene, jeg nøyer meg med reinskinnet oppå der igjen – Nina tar et oppblåsbart underlag i tillegg. Vi har med fjellduk som pakkes rundt. Tørre sokker kommer på og vi er klare til en god natt søvn – og håper vi våkner til kaklinga til orrhanene.

Det er så fint å ligge å se utover tjernet ved denne hemmelige myra. Men så er det bare å få hodet ned i soveposen. Og tror vi sovner med en gang.

Jeg våkner ved syv-tiden. Ingen kakling – og når jeg ser opp så er det ingen fugler der. Bak oss er det en herlig soloppgang. Fin utsikt da- selv om fuglene ikke ville vise seg denne gangen.

Jeg må opp for å tisse. Tenner et bål og koker vann. Nina får kaffe på «senga».

Jeg legger reinsdyrskinnet på en tørr flekk og koser meg i sola med kakao.

Så frokost, egg og bacon. Nina må også stå opp når dette nærmer seg ferdig.

Mens vi nyter frokosten, kommer plutselig en hund. Det er Mira. Min pappa ønsket og å hilse på – og kommer over myrene på truger.

Pappa får en kopp kaffe, og Nina synes det er stas å se onkelen sin igjen.

Så pakkes alt ned og vi setter kurs for bilene. Herlig med en kortreist tur ca 10 minutter hjemmefra. Håper du og har et sted der du kan få en stuttreistnaturopplevelse og utføre stuttreistfriluftsliv. Takk for turen, Nina og et avbrekk i hverdagen. Nå var det hjem til hjemmekontoret.

Staren av mars 2021, snart et år siden vi har levd i en normal verden. Nedstenging, sosial stengsel og lite kontakt med andre har preget de siste 12 månedene. Vi har trent på å endre hverdagen og følge regjeringen sine føringer. Vi har sluppet kontrollen noe, myndighetene har tatt over noe av vår personlige kontroll. Jeg må være ærlig å si at jeg liker egentlig å ha kontroll. 3. mars 2021 – jeg skal trene mer på å slippe kontrollen.

Leif Tore, han fikk oss trygge bak hundene.

Junior og jeg spiser en god frokost, setter oss i bilen og kjører til Sjusjøen, det er ca en times kjøretur. Vi kommer frem til avtalt sted, der er det høy lyd fra de firbeinte og rolig stemning blant de tobeinte. Vi skal være med å kjøre 30 km med topptrente hunder sammen med sjefen sjøl på Sjusjøen Husky Tours.

Vi har vær med å kjøre på barmark – og gleder oss mye til snøkjøring. Vi går igjennom rutiner og hvordan vi skal kjøre. Vi har blitt enige om at det er jeg som skal få starte å kjøre, junior setter seg ned i sleden og pakkes inn. Så starter det, snøankeret tas opp og vi setter i vei – her er det bare å stå på bremsen. Og det er faktisk mye vanskeligere og morsommere en jeg trodde. Jeg må jobbe hele tiden for å holde sleden midt i sporet, følge med på avstanden foran, passe på at lina ikke blir slakk og bremse rett for å svinge. Men etter noen svinger kommer jeg ganske godt inn i det. Dette er gøy. Men så siger tanken inn – når jeg skal sitte i sleden, da har ikke jeg kontroll. Da er det junior som har tilgang til bremsen og hva hvis vi da velter… og jeg er stroppa fast nede i sleden. Klarer han svingene, og bremsinga?

Full kontroll! Herlig å mester 7 topptrente huskyer.

Så når vi kommer opp på myrdraga bytter vi plass. Han bruker noen minutter å bli kjent med de to bremsene – og så…. det går som en drøm, jeg føler meg helt trygg, kan slappe av og til og med finne frem kamera.

Og så viser det seg at junior tar dette mye fortere og enklere enn meg. Han slapper av, snakker hyggelig til hundene og bremser på rett sted inn i svingene og får supre svingkurver. Holder avstand og bruker de to bremsene rett. Jeg kan nyte utsikten. Siden de fleste hundeløpene er avlyst, kjører vi med konkurransehundene og vi kjører fort. Topphastighet var så vidt over 22 km/t og gjennomsnittet lå litt over 16 km/t. Og for å bruke junior sitt uttrykk: drit fett, ass! Foran oss ser vi en islagt bekk og en bakke nedover, og opp på andre siden. Jeg kjenner litt på at jeg ikke har kontroll, og klarer ikke å holde igjen et lite hyl ned mot bekken – men junior har kontroll han! «Dette er gøy, mamma» er kommentaren når vi er over. Og glisa våre er store – det bobler i magen og latteren må bare ut.

Etter hvert så skal vi opp mot rutas høyeste punkt, vi har hatt sol nesten hele tiden, men nå begynner vinden å ta bra. Vi klarer å få på hettene våre. Det blir bratt, og junior må løpe og sparke for å hjelpe hundene oppover.

Junior bak må sparke på og hjelpe hundene! Den som sitter i sleden kan bare nyte utsikten og slappe av, og det er meg!

Vi kommer oss opp. Her bytter vi igjen, nå går det bratt nedover og det trengs litt tyngde på bremsen:) Jeg står med begge beina på den største av bremsene og hundene vil kjappere ned. Men jeg sliter fortsatt med å holde sleden midt i sporet og et lite tre kommer til synet på høyresiden av sporet i en sving. Og sleden drar ut. Jeg får stoppet sleden – snøankeret kaster vi ut og håper det holder hundene igjen mens vi får sleden på rett sjøl. Og joda, vi klarte det sammen og kommer oss på sleden igjen og fortsetter. Junior får kjøre inn til camp igjen – og han holder seg midt i sporet.

Vi får være med inn i lavvoen etter kjøreturen, burgere stekes over bålet og kakao i koppene. Jeg klarte å gi slipp på kontrollen – og slappe av i sleden. Men det var morsomst bak på sleden – det er junior og jeg enige om. Det å gi slipp på kontrollen er viktig å trene på og tørre i hverdagen også. Mestringsfølelse er noe vi alle vokser på. Når en er to bak hundene, så får en oppleve at det er mye mestring i rollen som kjører og i rollen som passasjer må en gi slipp på kontroll. Og når er det verst å gi slipp på kontrollen? For meg var det før jeg ga styringen over til junior, da kan en tenke mye rart og om det verste som kan skje. Når kontrollen er gitt bort, så er det egentlig ganske deilig – i alle fall når en opplever at det er andre som har full kontroll, da kan jeg slappe av og bare nyte en flott opplevelse.

Både junior og jeg opplevde å mestre bak på sleden og når enn gjør det oppleves det for meg som en form for lykkefølelse. Trenger du å trene på å gi slipp på kontrollen, så ta med deg noen og bestill en tur med hundekjøring, og det samme burde du gjøre hvis du liker å være ute og få til ting.

Vi er enige om at hundekjøring er gøy, og at settes det opp kurs neste vinter er vi med. Vi vil gjerne lære mer om hundekjøring med slede.

Takk for turen og møte med flotte firbeinte og tobeinte hos Sjusjøen Husky Tour!

Måned: mars 2021

Stuttreist tur midt i uka!

Å tørre å gi slipp på kontrollen!