Mosjømarka i Løten er et av mine favoritt tursteder i alle de fire årstidene. Her er det flere små tjern som en kan bade i om sommeren og gå på skøyter tidlig vinter før snøen kommer. Herlige skiturer på vinteren, fugleleik om våren og på høsten nyte de fine fargene og se på alle fuglene som samler seg før de reiser videre.
Søndag 22. september 2019 våknet jeg opp til en fantastisk solfylt høstdag. Gutta hjemme ville ut på motorsykkeltur, og jeg planla en padletur. Rett før jeg skulle ta kajakken opp på bilen ringte lillesøsteren min, Marie. Hun ville ut på gåtur, og ha med seg den lille datteren sin på 1,5 år. Jeg var ikke vond å be om å bli med. Niste og fyrstikker var pakket – måtte bare flytte det over fra en vanntett bag til en sekk. Så var jeg klar. Vi avtalte å møtes på en skogsbilvei i Mosjømarka.
Bill, min 8 år gamle Irsk setter fikk bli med. Han lå egentlig litt molefunken i senga si på kjøkkenet. Han hadde fått beskjed om at han måtte være hjemme. Men når vanntett bag ble byttet ut med sekk – var han klar!
Marie hadde med seg lille M på 1,5 år, som satt i bæremeis. Pino, en sort liten dachs, som er Marie sin er med og pappa sin Mira, også en Irsk setter får være med.
Vi går innover i marka. planen er å gå utenfor stiene og forbi 3-4 småtjern. Så kan vi velge om vi går videre i myra, eller tar stien tilbake til bilene.
Når vi kommer ut på ei mye så må vi stoppe første gang, selv seint i september så er det varmt. Over 20 grader og herlig sol. Bukser brettes opp og jakker pakkes ned før vi går videre. Bikkjene er glade og hopper og spretter rundt.
Midt i ei stor myr så er det en fin steinformasjon som isen har satt igjen for lenge siden. Der stopper vi slik at M får klatret og lekt litt. Vi voksne må og leke litt.
Så settes bæremeis og sekk på ryggen igjen, og vi fortsetter innover den store myra. Foran oss tar Bill stand. og på beskjed om å gå frem – så letter det 3 røyer. Bill får beskjed om å sette seg. Og vente til fuglene er fløyet. Han ser litt på meg, som om han vil si; Hvorfor jakter du ikke…. Det er det beste han vet om.
Vi går nå i Taigaen, et barskogsbelte som går rundt jorda. Taigaen sies å starte i Løten, ved Ånestadskrysset. Mange har kjørt forbi dette krysset i Løten, ved Myklegard.
Rolf Jacobsens dikt: Tanker ved ÅnestadkryssetSkogguden
Pan, han med fløytespillet i trærne,
finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
Prøv lenger øst.
Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
kan du høre sangen i trekronene, lyden
med eventyr i.
For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.
Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.
Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
For vår og sommer. For det store fargeskiftet
over bygd og bakker.
Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt
og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
innlandshavet med det store lyset.
Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.
Vi går forbi et lite tjern og over en høyde som har fått navn etter en sukkertopp. Så videre i myr. Vi har valgt å raste ved neste tjern. Der lager vi bål i en plass jeg ofte bruker. Restene fra sist høst er borte – det er ute på flytemyra rundt tjernet. I vårløsningen når tjernet går over sine vanlige bredder vaskes rester etter bål bort her.
Vi har med winerpølser som stekes – kjempegodt! og Koker vann og lager kakao. M spiser som bare det, etter å ha fått gått på en liten oppdagelsesferd først. Det er gøy å ha med små barn på tur, da må en ned på bakken og ser mange flotte pinner ol som en ellers ikke ville lagt merke til.
Når vi er ferdige med å spise går vi videre. Når vi kommer til Rosettjernet kommer vi på en blåmerket løype. Vi velger å følge denne til bilen, vi har gått nok i bløt myr denne dagen! Hundene tas i bånd før vi kommer til stien – her er det større mulighet å treffe på folk.
Stien går på tørre furumoer. Vi følger denne i ca. to km og er fremme ved bilen. I dag var bikkjene fornøyde med tre timer i marka og hoppe villig inn i burene. 10 minutter i bil så er vi hjemme. En flott #stuttreistnaturopplevelse og #stuttreistfriluftliv!
